Dysmorfofobi. Fint ord.

Det betyr å være sykelig opptatt av detaljer omkring sitt eget utseende. Man henger seg fullstendig opp i noe smått, og kanskje usynlig for andre, og gjør det til noe stort.

Noe stort som til slutt tar overhånd og styrer livet. Litt sånn som jeg tror det kan være med for eksempel anoreksi. Man ser noe annet i speilet enn virkeligheten.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det høres selvopptatt ut, men handler om en psykisk lidelse. Det handler om noe som til slutt styrer livet fullstendig, nesten hvert sekund av døgnet. Det er da det blir veldig vanskelig.

Sånn hadde jeg det i ungdomstiden. Terroriserte venninner med spørsmål. Ser du det jeg ser?

Sånn har jeg hatt det nå. Speilet blir fiende nr.1. Å bli tatt bilde av er grusomt. 

Beinhard jobbing. Venninner som har måttet tåle mye.

Det vil alltid ligge under overflaten, tror jeg, men nå er jeg frisk(ere). Jeg styrer tankene i riktig retning.

Tankens kraft er stor. Veldig stor. Nå tenker jeg mest lyse tanker, og da skjer det mye fint rundt meg.

Jeg hilser, smiler, prater, sprudler. For det meste, men ikke alltid.

Jeg er litt venn med speilet, og bilder er greit.

Den fornuftige delen av hjernen vet jo at det var og er en bagatell. Den friske meg er jo et menneske som er veldig glad i livet ,og de små ting i hverdagen. 

Nå tar jeg bilder i vilden sky, og drysser det jeg kan av positive ord og gjerninger over de jeg er glad i. Jeg har mye å ta igjen.

De sa så mange ganger at hun er bra nok og fin nok akkurat sånn som hun er, at hun til slutt trodde på det.