Det å være menneske i et samfunn er en ren omsorgsøvelse.

– Ole Paus –

 

En verbal venninne sa til meg at min private sfære er på størrelse med Værnes. Flyplassen.

Ingen våger å sette seg for nære. Ingen kaster seg over meg for å klemme.

Fordi jeg ber dem ryke og reise, om de prøver.

Hvorfor det er sånn?

Det er helt sikkert medfødt, og jeg har to sider.

Jeg bryr meg om dem jeg er glad i. Jeg drysser velmente fraser og små overraskelser over dem. 

En lapp med positive ord. En liten gave til akkurat den personen, den dagen.

 

Da jeg fikk overskuddet tilbake etter møtet med veggen, så følte jeg et stort behov for å gi noe tilbake.

Fortelle at uten deres støtte og utholdenhet, så hadde jeg ikke klart meg like godt.

 

Jeg har lært mine venner å kjenne. De er vidunderlige.

Jeg har hatt så fin støtte på arbeidsplassen. De har latt meg gå veien i mitt tempo.

Jeg har lært meg selv å kjenne. 

Og jeg våger å tale Roma midt i mot.

Nå kan jeg være så direkte at det skremmer vannet av den som prøver seg.

Det passer egentlig bra, for jeg er Urinleder på jobben. Med spesielt ansvar for blæra og dens urinveier.

For ingen veier er uransakelige.

 

Så glad jeg er i jobben min. Og kreftgruppa. Og eldre mennesker.

I alle slags mennesker, egentlig.  

 

Vi får så mange tilbakemeldinger som gjør noe med oss. 

I går fikk jeg høre at ” Åja, du er et SÅNT kvinnfolk, du. Da er det best å gjøre som du sier, ellers blir jeg vel aldri kvitt deg. “

I dag fikk jeg høre at jeg er en engel.

For en stund siden fikk jeg høre at jeg så ut som en ungjente, mens jeg senere samme dag fikk spørsmål om jeg snart skulle gå av med pensjon.

Dette er mine frynsegoder, som jeg verner om.

Jeg gjemmer dem i hjertet.

Å få gjøre en forskjell i andre sitt liv gjør meg ydmyk. 

 

Barberklem og andre klemmer får mine kollegaer ta seg av. Der går grensa.

Jeg gir omsorg på mitt vis.

Jeg våger å være tilstede, og jeg våger å ta den vanskelige samtalen.

Jeg tør å bare være der, og jeg tør å være stille.

Jeg holder i hånda og stryker over kinnet.

Og ja, jeg deler ut en klem ved behov. Tar i mot, også.

Når det kjennes riktig og viktig.

Men ikke i tide og utide.