Kystkvinna

Den moderne kystkvinna er ikke som sin farmor.

Hun som alltid gikk i skjørt og forkle. 

Hun som stelte hjemme, og ventet trofast på mann og sønner som var ute på havet.

Den sindige, trygge farmora med det store hjertet.

Hun som alltid, sammen med farfar, tok oss med i sine bønner.

Faste i troen, på noe annet og større enn seg selv.

 

I historien blir mannen den som brødfør, og som alt avhenger av.

For meg er kvinnen selve tryggheten.

Hun er varmen, hun er limet, og hun er holdepunktet.

 

Jeg bruker aldri forkle.

Ikke ber jeg, heller, annet enn i nød.

Skulle kanskje gjort det.

Ikke renser jeg fisk, ikke står jeg ved grytene med glede og ikke holder jeg hviledagen hellig.

 

Men, jeg har gått på søndagsskole.

Jeg har vokst opp med bønnemøter, foreningskaffe og bibelhistorier på storskjerm ( les: flannelograf ).

 

 

Jeg kan de ti bud, og bedehuset var mitt andre hjem.

 

jeg jobber ute ( ikke i hagen ), og jobber hjemme.

Jeg prøver alltid å gjøre det beste for barna mine.

 

Jeg kjører Toro midt i uka, og prøver å gjøre det lille ekstra når det er helg.

Serverer Lasagne og Moussaka med et smil.

Da en gammel dame jeg kjenner fikk servert Moussaka, sa hun:

” Hvilket sammensurium er dette? “

 

Det er ikke så greit å være dobbeltarbeidende kystkvinne.

 

Det jeg husker best fra min barndom er at farmor alltid hadde tid til meg. 

Og da mener jeg alltid.

Det er sikkert fordi hun var pensjonert kystkvinne da jeg ble kjent med henne.

Kjære farmor. <3

Gid jeg var så sterk i troen som deg. På alle måter.

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Så fint du skriver Tove.Reflektert og velformulert om kjente og kjære ting/minner også for meg ❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg