Varig verdi

I dag presenterer jeg et vennskap med god holdbarhetsdato.

Jeg tror det er uendelig.

 

Renathe Superwoman.

 

Denne dama har jeg gått ved siden av siden vi var bittesmå.

Eller diltet etter, pingle som jeg var.

Jeg har svømt, turnet, spilt håndball, hoppet stille lengde, hoppet høyde og løpt om kapp med henne.

Vi har satt vennskapet til side og vært konkurrenter i det meste, bortsett fra på håndballbanen.

Da spilte vi på samme lag.

Det var ingenting som het tap og vinn med samme sinn.

Det ordtaket har null verdi.

 

Vi lå på jenterommet. Tisket og hvisket om alt, men mest om gutter.

Der var det ingen konkurranse, for vi hadde ulik smak.

Det eneste vi var enig om, var at de var kjekke, og kjekke å ha.

For den som våget å smake.

 

Renathe våget. Det gjorde ikke jeg.

Når man blir sammen med skolens Nr.1, i mine øyne, og ikke tør å gå ut i skolegården

av redsel for å møte ham.

Når man sitter inne i hvert eneste friminutt i ca tre måneder ( før han – forståelig nok -gir opp ),

og bestevenninna trofast sitter ved din side.

DA er det vennskap.

I gode og onde dager.

I kjærlighetskriser og ved andre kriser.

 

Det var forøvrig mitt lengste “forhold” fra den tiden, så jeg gikk glipp av mye.

Man kan ikke ta igjen tapt søvn, og heller ikke tapte gutter.

Jeg var for sjenert til å skjønne mitt eget beste.

 

Vi vandrer våre egne veier, men vet at den andre finnes.

Det er så rart med det. Er man ekte venner som deler en felles barndom,

så kommer man inn på den samme stien igjen.

Man er så heldig å kunne gå videre sammen. 

Skape nye minner, og mimre over dem man allerede har.

Noen ganger går man hver for seg, andre ganger helt alene, men mest sammen.

 

Livet leker, og livet slår deg til bakken.

Delt glede er dobbel glede, og vi har delt så mange.

Ved sorg kan man gå ved siden av.

Man kan våge å være der.

Man kan trøste og være venn, men hvordan det egentlig er, kan bare DU vite.

 

Renathe har tre flotte barn, men likevel en for lite.

Håvard døde av kreft i starten av livet sitt.

Han skulle vært ungdom med store planer i dag.

 

Det er slik at mødre holder sine barns hender en stund, men deres hjerter for alltid.

Derfor har hun tre barn, og ikke to.

Håvard er med videre.

 

Nå har hun også to små bonusbarn i livet sitt, pluss ny kjæreste med barn og barnebarn.

Og det finnes flere som hun drysser omsorg, mat og husrom over.

Alle blir tatt inn i varmen.

Renathe har en vilje og en drivkraft som imponerer meg.

Jeg kommer aldri til å skjønne hvor hun henter kreftene fra.

Hun er en klippe.

Til tross for, og på grunn av, hva livet har gitt henne av gleder og sorger.

 

Hun er der for meg, også.

Så klart. Det er sånn hun er.

 

 

 

 

1 kommentar
    1. ❤I tykt og tynt Tove,men nå er det ofte du som viser vei og jeg som dilter etter❤
      Beste Tove- så glad i deg:-) Og dessuten gjør du meg veldig flau når du skriver sånn…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg