Å drømme en drøm

 

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

– Olav H. Hauge –

Hva hadde vi vært uten drømmen? Uten noe å håpe på, eller strekke oss etter?

Små drømmer, kanskje bare en tanke, eller store drømmer vi knapt tør tenke. Jeg tror det er viktig å ha håp, planer og drømmer.

Før drømte jeg mer enn jeg realiserte. Nå er jeg tøff nok til å leve ut noen av dem.

Jeg har skrevet det før, at jeg er glad i hverdagene. De trygge dagene som kommer rekende på ei fjøl.

Hverdager er ikke vrakgods. Hverdager er gull. Vi kan alle gjøre dem til gull.

Dette er et gyllent øyeblikk, selv om bildet er i svart-hvitt.

 

Da jeg var lita “bodde” jeg i fjøset til naboen. Jeg elsket å være omgitt av lodne ulldotter. 

 

Da denne mannen ble syk så hadde han allerede lovet meg et eget lam. Lammet rakk ikke å bli født før han døde, så da fikk jeg sauen i stedet. Pappa hentet meg på skolen, sånn at jeg kunne redde yndlingssauen min fra slaktebilen, og kjærligheten var et faktum. Det var faktisk så dramatisk som det høres ut som.

Lita fikk to lam, og plutselig var jeg selvstendig næringsdrivende, med god hjelp fra mamma og pappa.

Jeg er glad i sauer, og hadde en liten hverdagsdrøm om å få klappe ett igjen. Øya vår flommer over av sau, og en kar vi kjenner flommet over av gjestfrihet, så det var en enkel drøm å oppfylle. Jeg svevde på skyer (som lignet ulldotter) resten av dagen.

 

 

Vi ble invitert på forrett, middag og dessert. Etter middagen, og før desserten, så hadde jeg det som plommen i egget.

Slik ville sikkert høna ha sagt det.

 

Ingen er for liten eller stor til å drømme.  Denne vaktelen drømmer sikkert om frihet og vingeslag.

 

Man kan rope ut en drøm, og man kan hviske den til noen. Og det finnes drømmer som er hemmelige.

Jeg fantaserte i mange år om å få min egen kajakk. Sitte rett over vannskorpa, og bare være til. Jeg oppfylte drømmen, og fikk dermed realisert enda mer av det jeg har lengtet etter. Endelig fikk jeg se Nord-Norge. Endelig, men ikke for sent.

Høye fjell som stuper i sjøen. Natur som tar pusten fra meg.

Ingen er lykkelig hele tiden. Lykken er øyeblikk. Blaff som plutselig risler gjennom kroppen, for så å bli borte. Heldigvis blir ikke minnene borte.

 

 

 

Jeg kan sprette en flaske CAVA og kjenne lukta og smaken av akkurat dette øyeblikket. Den blå stolen som kostet 50 kroner, men som var mye mer verd. Den ble en trone,og jeg var dronning på skjæret.

Det handler om å sitte i førersetet. Det handler om å ta kontroll over sitt eget liv, og kjenne etter hva som er best for akkurat MEG.

Med min nyvunne selvinnsikt så har jeg ikke tid til å sette alt på vent. Hva skal jeg vente på? Bedre tider? Min beste tid er nå, og ingen kjenner morgendagen.

 

Jeg elsker poesi og gode tekster. De levendegjør drømmene mine.

Norsk var mitt beste fag, og diktanalyse var et fruktfat. Hans Anton Grønskag bidro til at jeg ble glad i ord, og jeg elsket å tolke tekster. Alle burde ha en sånn norsklærer.

Jeg priser meg lykkelig over å gledes ved ord.

 

 

Nå skal jeg bruke høst og vinter til å tenke nye tanker. Legge tilrette for Himmelblå. Jeg må tilbake. Jeg vil se ærfuglen ved ripa igjen. Og jeg vil så mye mer.

Mens jeg venter, så finner jeg mye av det samme her på Frøya. Selv om jeg drømmer meg bort.

 

 

Det skjer førr åpen scene her, når mai ska bli tell juni.
Når vår og sommer møtes, i heftig kjærlighet.
Æ går omkring i underet, finn fuglereir med dun i.
Så møte æ en maler, en som bor her, en som vet.

– Halvdan Sivertsen –

2 kommentarer
    1. Kjære Tove, nok en flott tekst som forteller oss hvor viktig det er å leve her og nu. Rekker ikke annet enn å trykke liker på innleggene dine å glede meg til neste tekst.

Siste innlegg