Å vandre langs en sommersti, og bare være til.
 Å tenke gode tanker, og gjøre hva man vil.
 Å få et glimt av havet, og høre båra bruse.
 Å sette pris på livet, og la humla suse.

 – Tove –

Snusmumrikken sa: ” Alt blir vanskelig når man vil eie ting, bære dem med seg og ha dem. Jeg bare ser på dem, og når jeg går min vei, har jeg dem inni hodet mitt og kan drive på med morsommere ting enn å bære kofferter.”

Akkurat dette snakket jeg og en annen sykepleier om i dag. Jeg liker å skrive, men formulerer meg ganske dårlig muntlig. Derfor nøt jeg å lytte til henne, og nikket gjenkjennende.

Vi snakket, hun mest, om hva som betyr noe for oss, og vi snakket om det å våge å leve sånn som man selv vil ha det.

Hun sa det så fint, omtrent sånn: ” Jeg liker å ta med meg kaffekoppen ut på steinhella, sitte der å ta inn synet og lukta av alt som er rundt meg. Bare være til, og vite at det er dette som betyr noe. Det er godt å kjenne at man trives med å sitte der alene, men det er også godt å finne noen som trives med å sitte der sammen med meg. “

Titran er steinhella mi. Kajakken er steinhella mi.

Alle behøver det, på godt og vondt. På steinhella er det plass for alt og lov til alt. Jeg tømmer hodet, så godt det lar seg gjøre med MITT hode, og gir plass for å ta inn sanseinntrykk som reparerer og heler. Da kan jeg gå derifra med lettere steg, og samtidig lengte tilbake.

 Alle liker å kjøpe seg noe nytt, eller å få noe. Det gjør jeg også. Men det er, med hånda på hjertet, ikke det materielle jeg blir mest glad for. Jeg drømmer om hus ved sjøen. Det behøver ikke å koste 4 millioner, selv om det sikkert gjør det om det ligger ved sjøen. 

I sommer ringte det på døra, og ekstradatteren sto der med et stort smil, og en sommergave.

 

 

Og da jeg kom på første vakt etter ferien, så fant jeg denne lappen på medisinrommet.

 

 

I går kveld var jeg på verdens beste padletur. Igjen.

 

Alt som er hyggelig er godt for magen, sa Mummitrollet.