Hav og venner

 

Da jeg møtte veggen for en stund siden, så forsvant alle kreftene mine. Matlyst, glede, overskudd og initiativ var borte. Det blir ikke sånn over natta, men heller for at man tøyer strikken for langt. Plutselig brister det. Ingen kan klandres for at det ble sånn, men sånn ble det.

Nå ser det kanskje ut som at min verden er rosenrød. Det er selvfølgelig ikke slik hele tiden. Dagene svinger og formen svinger, som hos alle andre. Ettersom jeg hadde så lite å gi i denne tiden, så velger jeg nå å gjøre ting som jeg vet jeg har godt av. Jeg vil oppleve ting, og gjøre det jeg har lyst til. Jeg vil tøye grenser og utfordre meg selv. Jeg vil skrive om det fine jeg opplever, for det var en stund at ingenting var fint. Fordi jeg ikke orket å se det.

 

Et vennskapsforhold handler om å gi og ta. Jeg har mange venner som jeg er glad i, men akkurat nå så vil jeg nevne Mona og Wenche. DE ga, og JEG tok.

Wenche er den trauste, sindige og velformulerte. Hun er så flink til å sette ord på ting, og til å hjelpe meg å plassere tankene. Ikke rart hun ble kåret til årets medmenneske. Hun nekter å prøve kajakken min, men hun er flink til å skyve meg framover. Hun kaster seg ikke uti det, men er i front når det er noe hun brenner for. Da kjemper hun som en løve for det hun tror på, og for dem hun bryr seg om. Jeg er glad for at jeg har henne i livet mitt.

 

Mona er den ville, dristige og impulsive. Hun er livsnyteren, som griper hver eneste sjanse til å dra på eventyr. Hun har sterke meninger og kloke tanker. Hun lærer meg å bli tøffere, og hun har lært meg mye om å gripe sjanser. Vi deler interessen for hav og natur. Hun sprudler, og er veldig glad i vin.

 

Nå er balansen gjenopprettet, med god hjelp fra disse to. Det er min tur til å gi.

Fredag stakk Mona innom meg i matpausen. Hun ba meg pakke snippeska og bli med henne hjem etter jobb. Det eneste hun ville at jeg skulle ta med ( typisk henne ), var den iskalde flaska med Prosecco som hun visste at jeg hadde i kjøleskapet. Vi skulle ut på eventyr.

 

 

Det ble en eventyrlig kveld på Håholmen, noen åretak unna huset til Mona.

 

Det er lett å se at denne dama stråler av livsglede, selv om hun også har sine stunder.

Når vi padler, så er regelen vann og sikkerhet.  Denne kvelden gjorde vi vann til vin, uten sammenligning forøvrig. 

Mona blåste liv i grillen, og vi delte en flaske sprudlevann.

 

 

 

Vi ble sprudlende begge to. Vi pratet om alt mellom himmel og jord. Vi supte inn livet og vinen.

Jeg fikk høre historien om da Mona som lita jente, og med hvite krøller, var med onkel Jens ut på Håholmen og voktet fyrlykta. Jeg ser det levende for meg, for hun er en mester til å fortelle. Vi klev og klatret i disse minnene.

 

 Begge to.

Vi glemte tid og sted, og eide verden. Jeg synes bildene er en fin illustrasjon på at det er mulig å klatre oppover i livet sitt igjen.

Denne kvelden ble et deilig sommerminne, og et deilig sommerminne må jo inneholde søte jordbær.

Det spiste vi på hjemveien, ute på sjøen. Mona kom plutselig på at vi egentlig skulle ha dem til vinen, som vi hadde drukket opp for mange timer siden. Jeg er sikker på at de smakte best der ute.

 

 

Ekspedisjon Håholmen ble avsluttet i skumringen.

Kvelden var så fin at vi fortsatte litt til, i sjøhuset deres. Med sjøsprøyt i håret og med hånda på hjertet, så er det lett å være enig med VAMP:

Havet gir deg lengsel
itte storm og strøm.
Fastland e et fengsel.
Havet e ein drøm.
Drømmen e ein gave
som einkver kan få,
som e glå i havet
og bølgene di blå.

Dagen etterpå satte jeg kurs mot Mausundvær. Vi padlet i sjøgang og blikkstille, i motgang og medgang. Det ga meg en enorm mestringsfølelse, som jeg lover å flyte videre på. 

 

 

 

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg