I morgen har vi bursdag. Ellers er vi forskjellige som dag og natt, selv om vi gradvis tilnærmer oss hverandre.

Hun har blitt mykere med årene, mens jeg har gått den andre veien. Blitt litt tøffere.

Vi møtes på halvveien.

Maren kan skremme Fanden på flatmark. Hun er ikke den du smører på brødskiva. Du tenker ikke at hun er myk som smør når du ser og hører henne.

Men hun er det, også, for den som kjenner henne godt. Heldigvis gjør jeg det.

Det hendte før, og kan hende ennå, at jeg synes hun er for brå. Det hender sikkert at hun synes jeg er for vag og forsiktig, også.

Vi utfyller hverandre.

Vi jobber sammen, og det har vi gjort i mange år. Derfor kjenner jeg de fleste sidene av henne.

Hun er driftsansvarlig i hjemmetjenesten, og en av sjefene mine.

Det året jeg var sykmeldt holdt hun kontakten med meg hele tiden. Hun ga meg tillit til å ta den tiden jeg behøvde.

Hun sa: ” Vi vil ha deg tilbake. Jeg vet at du egentlig ikke ønsker å være borte fra jobben. Ta det i ditt tempo. Vi savner deg, men det viktigste er at du kommer tilbake når du kjenner at du er klar for det. “

Hun er en av dem som gjorde det lettere for meg. Jeg ville tilbake til gjengen min, og det klarte jeg.

Hun sitter ikke på ordene, og hun sparer aldri på kruttet. Ingen synger sine meninger høyere. Hun kvitrer ikke forsiktig. Nebbet hennes er på vidt gap hele tiden. Det hender hun er som når en ørn slår kloa i byttet sitt. Da har har vi som regel fortjent å bli strammet opp, så det er greit. 

Hun er et rivjern. Hun vil ha ting gjort. Hun vil ha det ryddig. Hun vil at alle skal gjøre sitt beste. Det er ikke sånn at hun overlater jobben til andre, og sitter med beina på bordet. Hun jobber som en heltinne. Hun rydder og fikser, mens kjeften går.

Bakom alt dette har hun et hjerte av gull. Hun er bløthjertet og varmhjertet. Hun er opprørt og lettrørt. Hun tørker sikkert en tåre når hun leser dette, også.

Vi kan snakke med hverandre om alt, så lenge det ikke blir for vulgært. Da feiger jeg ut.

Vi kjenner hverandre så godt at vi respekterer hverandres likheter og ulikheter.

Et glass vin løsner på tungebåndet, selv om hun alltid har snakketøyet i orden. Når vi møtes på fest, så er vi såååå glad i hverandre.

Og det er vi jo. 

Det er litt lettere å si sånne ting med rødvin innabords,og i skinn av stearinlys.

Vi behøver egentlig ikke å si så mye om akkurat det der i hverdagen, heller.  Når vi tar en fest, så får vi det jo bekreftet likevel.

Skål for oss, Maren. Håper dagen din blir fin.

Fattig er du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

– Haldis Moren Vesaas –