Det e lysast der lyset kjæm frå

 

 

” No blir ikkje dagan mørskar.

No vendi sola på ny,

og sendi stråla med håp over oss

som sett bak gardinan i ly.

Det drømmes om sol over lainne,

eitt bål som ska knitter,og gi

varmen tebakers te kropp og sjæl.

Det e håp i ei juleti.

 

Ref.:

Fer det e lysast der lyset kjæm frå,

sjøl om mykkji stengi ei ti.

Varmen ska stig i kroppan igjen.

Mørskre ska snart ta fri.

 

No glir det ein båt over loinnan.

Morriln glitri og skin

som tusen stjærna ei julæftas natt,

og sjø’n e blækkstill og fin.

Det drømmes om fesk i garnan,

om pæng som ska knitter og gi

litt ækstra stas te ongan heim.

Her e håp, her e juleti.

 

Ref.:

 

Ja vesst e det svart her nordpå,

ja vesst e det kalsli og grått.

Hainn kvin roinnt novva og mæinnesjan ber

fer syndan som dæm ha begått.

Men det drømmes i vinternatta

om lys ifrå løkte og fyr,

om båta som kjæm heim frå have trøgt,

heim med storfangst og æventyr.

 

Ref.:

 

Det vaskes og styres te høgti.

Golv ska bli kvitskurt og rein.

Grønnsåplukta ska varsel om jul,

her e granbar og einegrein.

Ja, det drømmes om barne i krybba,

om hyrda og tre vise meinn

som kom frå solrike sagalainn.

Det e drømmen som kjæm igjen.

 

Ref.:

 

No blir ikkje dagan mørskar.

Lyse ska komma åt oss.

Som bål ska vi knitter i mørsketi,

den iskalde vind’n te tross.

Fer folk kan gi lys gjennom mørske,

fer folk kan gi ly og rom.

Hjærtan dæm banke,og nævvan slit.

Det e varme det handli om. “

 

Dette er Frøyas egen sang, med tekst av Hans Anton Grønskag og melodi av Magne Romestrand.

 

Akkurat sånn var det i farfar si tid.

Jeg nyter bare godene, jeg. Sjøen er ikke arbeidsplass, men fristed.

Mens de rodde sjøen og hadde fyrlyktene som veiledere, så klatrer jeg i lyspunktene.

 

Det var trygt å alltid ha farfar i nærheten, for det ser ut som jeg behøvde ei hånd å holde i.

Store kontraster mellom hans liv og mitt liv. Store kontraster fra den lille, beskjedne jenta jeg var, og til den jeg har blitt i dag.

 

Man vokser fra den trygge, sorgløse barndommen.

Når man er usikker ungjente, når kroppen er ny og fin, DA er man ofte misfornøyd med alt. Ingenting er bra nok, ingenting lever opp til idealet. 

Det idealet man har skapt inne i hodet sitt, og det blikket man har, som sier at alle andre er finere, flinkere og tryggere på seg selv.

 

I takt med tiden så skjer det noe, både på innsiden og utsiden. Heldigvis følger innsiden etter. Man oppdager at kroppen blir litt mindre spretten, og at linjene som ikke var der før, plutselig er der. 

Man oppdager at man duger likevel, at disse endringene betyr svært lite. Den nyvunne selvsikkerheten hjelper oss. Vi har erfart og opplevd ting som setter livet i perspektiv. Jeg ser meg selv og andre med nye øyne nå. 

Jeg møtte ei jente som påvirket meg enormt. Hun gjorde noe med hele min måte å tenke på. Tankene mine ble friskere. 

Hun ble dessverre aldri frisk, Vilde, men hun har satt dype spor hos så mange. Jeg har lært et nytt ord i løpet av det siste året.

VILDESTYRKE. Det er henne, det. Den tapreste og klokeste ungjenta jeg har møtt.

 

Så mange flotte, sterke Midt i livet-kvinner som finnes der ute. Så heldige vi er.

Vi lever og nyter, og slår ut i full blomst sånn litt utpå høsten. Men ikke for sent. Aldri for sent.

 

 

Sommeren er omme. Og når sommeren er omme kommer en tid da luften blir rødgyllen, klar som vin.  

 

Det er fint å være septemberbarn. Og vin takker jeg sjelden nei til. Den er et gode, så lenge den nytes med fornuft, og av og til drikkes hemningsløst.

Det siste hender ikke så ofte, og jeg spør ikke om lov. Jeg bare gjør det som frister mest i øyeblikket.

Det er ingenting å vente med.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg