Det hender jeg blir grundig parkert. Jeg er ganske dårlig til å diskutere saker, så det ender ofte med full stans. Jeg slår på nødbremsen.

Jeg finner ikke ordene, og trekker meg tilbake mens jeg skjærer tenner i sinne. Både fordi jeg ikke er flink med ord, og fordi jeg merker at jeg ikke har satt meg nok inn i saken til å legge trøkk bak meningene. Jeg briljerer aldri, og jeg vinner sjelden en ordveksling. 

 

Sønn og datter har dette temmelig klart. De argumenterer meg lett til taushet. Det irriterer meg at de vet mer, og at de ofte har rett.

Det får så være at de noen ganger kommer luskende et halvår etter, og plutselig er enig med mamma likevel.

Steinalder-mamma.

Da er jeg barnslig nok til å fryde meg. Det hender til og med at jeg gnir det inn. Minner dem på akkurat den diskusjonen, som vi hadde en gang i tiden.

Da lener jeg meg tilbake og nyter øyeblikket. Føler meg klok og livserfaren.

 

 

Her om dagen så varte ikke godfølelsen særlig lenge. Min kjære datter åpnet setningen med å si; ” Da jeg var ung….”

Da HUN var ung. Hun som er 19 år.

 

Jeg er 48. Og følte meg et stund som Gråtass. Rusten og stillestående. Parkert på et jorde. Grå.

Den stunden varte heldigvis ikke særlig lenge.

Det humper og går. Jeg nyter livet som aldri før. Jeg bruker tid på venner og vin, på padling og turer til fots. Jeg tar ting på sparket. Hiver meg med på både det ene og det andre.

Jeg reiser ikke til verdens ende, men jeg tenker ikke å ende livet med å angre på ting jeg ikke har prøvd. 

Jeg vil gjøre ting som jeg har lyst til. Hva andre mener, synes og tror, bryr jeg meg mindre om enn før. Jeg vil gjøre ting som får hjertet mitt til å synge.

Jeg kjører på. Over stokk og stein. Gråtass kan man stole på, både langs den strake veien og i mer ulendt terreng.

 

 

For EN ting vet jeg.

Du har tatt det første skrittet mot visdom når du har lært å holde munn. Særlig når andre vet best.