Kardemommeloven

 

Det er lenge siden jeg gikk i 6.klasse, og ble tvunget til å være trikkekonduktør under oppsetningen av ” Folk og Røvere i Kardemomme by. “

Det var den dagen da alle reiste gratis. De fikk hverken billett eller pepperkake, for konduktøren sto gjemt mellom vinduene i bussen. Han var iført uniform og hatt, og hadde påklistret mustasje. Det var om å gjøre seg usynlig for et stort publikum.

Det var alt for mange i salen den kvelden.

 

Jeg var egentlig tiltenkt rollen som en av røverene, altså en hovedrolle. Bare Gudene vet hvorfor. På første øving nektet jeg å åpne munnen. Med svart blikk og armene i kors, som et skjold mot verden, gikk jeg seirende ut av kampen.

Helst ville jeg være bakparten på eselet, men den rollen var det en annen som fikk.

Vinnerloddet. Drømmerollen.

Jeg lovet meg selv at ingen skulle tvinge meg opp på en scene igjen etter dette. Jeg mente at lærerne handlet i strid med første del av Kardemommeloven.

 

Det er fortsatt sånn at om noen prøver å tvinge meg med på selskapsleker og rollespill, så stritter piggene som hos piggsvinet. Jeg vil ikke.

Jeg ville ikke.

Men med årene så har jeg skjønt at ved å åpne sinnet, våge å utforske og utfordre, så vinner man litt hver gang. Det er ikke sånn at målet eller seieren er å stå på teaterscenen.

Veien er målet.

Å kjenne at man tester og mestrer. Å kjenne at det ikke koster all verden å by på seg selv. Å våge litt mer, og kanskje enda litt til.

Nå har jeg utfordret meg selv igjen. Skrevet noen tekster for Teaterlaget. Men dere får aldri se meg på scenen.

Tror jeg.

Jeg skulle jo aldri bære hatt heller. Og aldri åpne munnen på personalmøter. Aldri holde taler i selskap. Aldri snakke i mikrofon. Aldri si høyt hva jeg mente.

Nå fikser jeg alt dette. Noen ganger med hjerteklapp, andre ganger med et glass vin innabords, men jeg gjør det.

 

Jeg skulle aldri ha hund heller. Før Milla.

 

 

Det er vel ikke alltid sånn at man kan gjøre hva man vil, men jeg velger å tolke Kardemommeloven slik at verden blir et bedre sted om vi behandler hverandre med respekt. At det å gjøre som man vil, betyr å gjøre gode gjerninger for seg selv og andre.

 

” Du må ikke sitte trygt i ditt hjem, og si: Det er sørgelig, stakkars dem.

Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. “

 

2 kommentarer
    1. Jg kjenner mg også igjen i det med scene og snakke høyt i forsamlingen..Det var helt grusomt, dengang😂. Heldigvis så skjer d noe underveis. Det kalles gjerne utvikling. Og det er Hærlig😍 Men hund har jeg alltid likt Tove. Takk for at du deler slike nydelige refleksjoner. “Smile when you still have teeth”😻

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg