Å bo ved havet gir det privilegium at man ser og kjenner kontrastene ekstra godt. Det liker jeg. Det er fascinerende med uvær, når stormen raser og man står trygt på land. Betrakter naturkreftene på avstand, mens man har et fast holdepunkt.

Andre dager ligger sjøen som et speil. Alt glitrer. Det er nesten uvirkelig å se hvordan landskapet endrer seg. Sjøen inviterer til nytelse. Svabergene ligger der de alltid har ligget, men nå er de varme av sola. 

Jeg er som havet og været. Noen ganger bygger det seg opp et lavtrykk. Jeg kjenner uro og irritasjon over den minste ting. Jeg blir krass og kverulerende. 

Det meldes om uvær. Da rekker de som er rundt meg å se tegnene, sånn at de er forberedt på væromslaget.

Andre ganger er jeg like lite å stole på som værmeldinga. Det er godværsmeldinger, men plutselig bruser jeg opp som havbåra. Tårene kan sprette når jeg ikke har paraplyen med. Helt uventet, bare fordi tankene gikk på vandring uten at jeg klarte å styre dem. 

Det er som med stormen. Det gjør egentlig litt godt. Det føles befriende, og renser kropp og sinn.

 Noen ganger driver jeg med tåkeprat. Ingen skjønner hva jeg snakker om. Jeg vikler meg inn i ordene, sånn at jeg nesten ikke skjønner hva jeg selv har sagt. Det blir vanskelig å navigere. Da er det best å holde munn en stund. Vente til jeg ser klart igjen.

Det eneste som er godt med tåka er at man blir usynlig en stund. Den legger seg som et teppe over både meg og jorda.

Heldigvis letter tåka. Alltid. 

Det er disse dagene man lever for. Solskinn, blikkstille hav og noen å dele det med.

For jeg skinner som sola og glitrer som havet, også. Det har jeg all grunn til.

Kontrastene i livet setter alt i perspektiv. Ingen vil oppleve vonde ting for å kunne nyte de gode stundene sterkere. Men livsveven vår er sånn. Ingen kjenner dagen før sola har gått ned. Sorger og gleder fordeles ikke likt, og det er dette livet vi har fått. Vi har ikke alltid et valg, men vi kan velge vår egen måte å håndtere det på.

Vi kan ta imot soldagene. Gjøre som løvetanna; strekke oss mot lyset og varmen. Ta imot lyset og varmen fra andre mennesker. 

Det gjør oss sterkere.

LØVETANNEN

Der står en liten løvetann
blant andre løvetenner,
i bakken på et åkerland
og blomstrer så den brenner.

Den har slått ut sitt gule hår
på toppen av seg selv,
for av en bustet knopp i går
er det blitt blomst i kveld.

Nå er den sterk og stri og vill,
en riktig løvetann,
og strekker kry sin lille ild
mot solens kjempebrann.

Hvor stolt og gladelig den gror,
men like nedenfor,
står en sørgmodig eldre bror
og feller hvite hår.

Slik, venner, farer livet med
all verdens løvetenner.
Først blir de ild, så blir de sne,
og siden gamle menner.

 – Inger Hagerup –