Hvis jeg var i dine sko

 

 Prøv bare, prøv
å sette vinger på en stein.

Prøv
å følge sporet etter en fugl
i lufta.

– Hans Børli –

 

 

I går hadde jeg en melankoli- og grubledag. Noen ganger er sinnsstemningen sånn. En tristhet, uten at man kan forklare hvorfor.

Da har jeg lettere for å slippe til tanker som forsterker denne følelsen. Folk i min nærhet som har det vondt og tungt, eller ting jeg selv har vært med på, som har satt seg fast i kroppen.

Når det blir sånn, så føler jeg meg både medfølende og ufølsom. Medfølende fordi jeg evner å bry meg om andre, og ufølsom fordi jeg ikke orker å tenke på flyktningestrømmen midt oppe i dette nære. Det blir for voldsomt og uvirkelig for min lille verden, selv om verden kommer inn i stua mi hver dag. Ære være dem som gjør en innsats der nede. Som Linn, sykepleiervenninna mi fra Malm, gjør. Jeg synes hun er modig, selv om hun kanskje vil benekte det selv.

Jeg vet at jeg er priviligert. Og jeg er takknemlig for varme ord som kan snu en stemning på sekundet. De varme ordene som jeg fikk i går, og som er bare mine, gjorde at jeg svingte innom skobutikken og kjøpte nye joggesko. Hun som solgte dem sa at jeg burde ta dem jeg likte best, og som hadde den freskeste fargen. Du blir i bedre humør av farger, sa hun.

 

 

 Jeg gikk en lang tur med skoene, og smilet var på plass igjen. Verden er jo ikke bare sort og hvit, for livet er alle fargene.

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Å vite akkurat hvordan andre har det, er umulig. Vi kan lytte, hjelpe og forstå, men ikke begripe.

Etter hvert som man vokser til og gjør egne erfaringer, så blir livet som en reise i eget indre. Jeg kommer så tett på mennesker i jobben min som sykepleier. Jeg slutter aldri å være ydmyk overfor det faktum at de slipper meg til. Å ta imot hjelp når du er på ditt mest sårbare.

Det er så modig.

De har kanskje ikke et valg, så da er det ekstra viktig at jeg møter dem med respekt og empati. Jeg tenker alltid på at jeg skal behandle et annet menneske som om det var en av mine egne. Det tror jeg er et godt utgangspunkt, iallfall for meg.

Akkurat nå så tilbringer jeg alt for mye av tiden min bak lås og slå, på medisinrommet. Det er en viktig oppgave, men det er utenfor dette rommet jeg kjenner at jeg er på rett plass. Jeg vil ha multidoser fra apoteket, sånn at jeg kan finne igjen gløden, og bruke tiden på det jeg brenner for. Multidoser til folket!

 

Nå er det høsten som brenner, med sine sterke farger og sin gyldne og skarpe luft. Jeg tråkker i eget tempo, i nye og fargerike sko, og blir enda bedre kjent med meg selv.

 

 

 Men hvis vi seiler
på ukjente hav,
mot steder vi aldri var før.
Da har vi reist både lenge og langt,
men lengst har vi reist i oss sjøl.

– Jahn Teigen –

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg