Gamla

 

Fram til nylig så hadde vi barnehagen som nærmeste nabo. Små yndige skapninger i kortbukse, og med skrubbsår på knærne. 

Småjenter med kjole og musefletter. Verdens beste naboer, tenkte jeg.

En dag sto jeg og tittet ned på dem fra vinduet i andre etasje. Jeg har stått der mange ganger og lyttet til deres lek, så jeg vet mye om foreldrene til disse barna.

Jeg har frydet meg litt over dette frynsegodet mitt, som er  innsynsrett i barnas opplevelse av familier i sin helhet, og deres egen familie spesielt.

Ikke har jeg taushetsplikt heller. Kostelige historier.

 

Plutselig hørte jeg en stemme som sa: ” Se på gamla i vinduet. “

GAMLA, faktisk.

 

Akkurat da så jeg ingen søte hjertebarn med skrubbsår. Jeg så en liten gjeng som rottet seg sammen og pekte opp på meg. Akkurat da håpet jeg sikkert at skrubbsårene sved noe innmari.

Et veldig lite øyeblikk, knapt som et komma i evigheten.

 

Sånn går det når man låner øre til andres ord, eller stikker nesa borti andre sine saker. Og attpåtil fryder seg, slik som jeg gjorde, over alt det morsomme de sa mens de trodde at ingen hørte dem. Jeg burde holdt meg unna, ikke minst for min egen del.

Plutselig kom jeg på en gammel regle som sto i minneboka mi. Jeg er nemlig så GAMMEL at jeg har to minnebøker liggende.

 

– Tro ikke alt hva du hører,

si ikke alt hva du vet.

Da sparer du mange bører,

på sinn og samvittighet. –

 

Så jeg sier ikke alt det jeg vet om foreldrene, og jeg tror ikke at jeg er selv er gammel. 

 

Jeg sier ikke alt det jeg vet, men jeg har lært meg å si min mening. Jeg har lært meg å si ting direkte til andre, både når det gjelder ris og ros. 

Det første er vanskelig, men det føles så mye bedre å si ting direkte enn å snakke med andre om det. Nå gjør jeg begge deler. Snakker med den det gjelder, og snakker med andre om det, som de fleste andre også gjør. Vi mennesker er egentlig ganske like. Det føles iallefall litt bedre å gjøre det sånn, enn å “bare” snakke om folk som ikke er tilstede. Det jeg sier til andre har jeg også sagt til rette vedkommende. Det letter da samvittigheten litt.

Rekk opp hånda den som aldri snakker om andre.

Å gi ros blir lettere for hver gang man gjør det. Ros gjør den andre godt. Man blir sterkere og tryggere av det. Jeg mener ikke at man til stadighet skal slenge med leppa, men når noen fortjener ros, så gi det.

Gi ros av hele ditt hjerte, så lenge det kommer fra hjertet.

Det er rart hvordan hjertet har blitt et symbol for følelsene våre. Alt det vi kjenner på er liksom samlet der, i hjerteknuten.

Når jeg er redd, så dundrer hjertet. Når jeg opplever gode ting blir hjertet varmt. Når jeg gruer meg til noe, så hopper det ofte over minst ett slag.

Noen ganger har jeg hjertet i halsen, men hjerteløs blir jeg heldigvis aldri.

 

Hos meg så sitter følelsene like mye i magen som i hjertet. Jeg får vondt i magen, eller det flagrer sommerfugler der. 

Jeg har en god magefølelse. Og jeg savner småpraten med herlige unger, som snakker rett fra hjertet.

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg