I dag leste jeg noe som Bjørg Thorhallsdottir har skrevet. Betydningen av å velge riktig heiagjeng. Det ser dere vel at jeg gjør.
Hendene i været. Heia Tove!
Jeg er veldig takknemlig.
Kollegaer og venner. Vi går mest på tur for å være sosiale. Vi prater om alt og ingenting. Vi heier hverandre fram. En av oss ser litt passiv ut, men det er bare på utsiden. Innsiden er full av omsorg og empati, og vilje til å hjelpe. Det kommer sjelden ut i henmningsløse heiarop og omfavnelser. Da velger jeg heller å omfavne på den måten jeg kan best; ved å bruke ord.
Ord kan nesten ikke beskrive hva det betyr å velge riktig heiagjeng. Folk som applauderer deg fram. Ikke nødvendigvis ved å skryte deg opp i sky, men ved å bry seg, og ved å bry seg om.
Denne gjengen, og mange flere, er sånn. Gode og varme kvinner i sin beste alder. Kvinner som har levd lenge nok til å ha møtt livets realiteter på hver sin måte.
Kvinner som tør å snakke om alt som er vanskelig, og som tør å ta den helt ut på fest. Livets kontraster.
Jeg føler at min beste tid er nå. Det føles sånn fordi jeg har funnet min egen trygghet. Tenk at det skulle ta så lang tid å finne den.
Sånn er det sikkert ikke for alle. Noen er født selvsikre, eller kanskje er det bare et skjold. Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at jeg har jobbet for denne selvsikkerheten.
Jeg har erfart at negative tanker suger deg inn i en destruktiv spiral. Den spiralen ender opp i kjelleren, og der er det ofte mørkt. Du kan få hjelp til å slå på lyset, men trinnene må du gå selv. Ett steg i gangen, med tid og tålmodighet. Det er her heiagjengen betyr så mye. De har bombardert meg med positive ord. De har gitt meg velrettede spark i ræva. De har servert lekker mat når matlysten var på bånn. De har lekset opp for meg i ærlige og harde ordelag. Disse damene er ikke kjent for å sitte på ordene.
Positive tanker, små spirer i begynnelsen, gror godt når de blir vannet på riktig måte.
Jeg har ikke grønne fingre, så i min drømmehage er det plass til alle. Jeg velger meg naturtomt. Der har jeg sådd vennskap i alle farger. Vennskap som betyr uendelig mye. Ville og hardføre vekster, som har vært ute en vinterdag før.
Jeg liker ville vekster. De er skapt og formet av omgivelsene. Sårbare og hardføre, og med en innebygd trass som gjør dem istand til å overleve. På grunn av, og til tross for.
Jeg er også veldig glad i svaberg. De er tryggheten, fordi de er slipet og slitt av vær og vind. Likevel ligger de der, som de alltid har gjort. De gjemmer på historiene til generasjonene før oss, og det rører meg. De er varme og lokkende når sola varmer. De er motstandsdyktige og sterke når båra terger.
Akkurat som kvinnen. Og venninnen.
Hun rager mot horisonten, når sola farger himmelen rød. Og kneiser med nakken, som kvinner ofte gjør.
” Ytterst i verden, ytterst i vest,
kan hende du seile di skute.
Kan hende du seile tilfeldig som gjest,
kan hende du går der i rute.
Uansett treng du et punkt som e fast,
der du frakte di skjøre last.
Det e nok at det står der og brenn,
en trofast gammel venn. “