Av hjertens lyst

 

 

Jeg klarte ikke å la være i kveld heller. Jeg ble trukket mot Titran. Denne plassen virker som en magnet på meg.

Idag har jeg vært både stuptrøtt og rastløs, samtidig. Jeg vet det høres merkelig ut, men det er akkurat sånn det er. Jeg måtte vaske huset, selv om jeg sikkert ikke måtte. Etterpå bakte jeg en mislykket pizza, noe som jeg aldri har mislyktes med før. Jeg skjønner fremdeles ikke hva jeg gjorde galt, men kanskje jeg kommer på det i natt. Sånn er det ganske ofte. Jeg våkner midt på natta og har løsningen på dagens små og store problemer. Ikke rart at jeg er trøtt.

Jeg er aldri så trøtt at jeg ikke orker frisk luft. Når jeg attpåtil er rastløs, så passer det perfekt å kjøre til Titran. Veien dit er “litt” kronglete, så det er en fordel å være lokalkjent. Da vet man nemlig akkurat når det er lurt å legge seg over i motsatt kjørefelt, for å unngå de værste humpene. Hvis den andre banen er ledig.

Når jeg kommer fram er veien glemt, helt til jeg skal hjem. Og hjem vil jeg på en måte ikke, for hjertet mitt vil bo på Titran. Selv om det betyr at jeg må kjøre denne veien hver dag.

 

Jeg er ikke spesielt romantisk. Det har jeg aldri vært. Derfor er jeg sikker på at jeg ikke romantiserer det å bo her. 

 

 

I kveld gikk jeg tur sammen med en heldig fastboende. Heldig, fordi hun bor her. Vi hoppet fra stein til stein, og vi speidet mot fyret. Vi snudde ryggen til fyret en bitteliten stund, men det var kun til ære for fotografen.

 

 

 Siv-Tove pekte og forklarte:

” Her sitter vi på vakre sommerkvelder og ser sola gå ned i havet. “

” I dette naustet koker vi krabbe. ”  

” På denne holmen brenner vi bål, og griller sammen med feriegjestene. “

” Når det er basarer, fester og dugnader så er alle med. “

” Alle kjenner alle her ute. “

Åååå….det er sånn jeg drømmer om å leve. Bortsett fra det med krabben. Jeg liker ikke krabbe, dessverre, og det er synd. Det høres så idyllisk ut med krabbe, loff, majones og sitron. Jeg får nøye meg med hvitvin og utsikt. Det er da også noe.  

 

 

Jeg bor på feil side av øya, der solnedgangen ikke synes. Jeg vil hoppe på steiner, jeg vil sitte på svaberget, og jeg vil vandre i strandkanten. Jeg vil si hei til alle jeg møter.

Jeg vil sitte alene og kikke på havet, og slippe å si hei til noen. Det kan jeg her ute, for det finnes alltid en plass der man kan være alene. En plass der jeg kan finne roen og lytte til havbåra. Mange synes båra høres buldrende og skummel ut, men for meg er den lyden trygghet, selv om jeg vet at den kan være lunefull og farlig.

Jeg har heldigvis ikke kjempet mot den, så da velger jeg å la denne lyden gi meg ro i sjela. Den er som et bakteppe mot alt det vakre. Den hører like mye til her som det jeg føler at jeg gjør.

Jeg kommer ikke nærmere storhavet enn dette. Det er derfor jeg drar hit så ofte jeg kan. Noen ganger sammen med andre, men gjerne alene. Jeg drar hit av hjertens lyst.

Og jeg drar hit når jeg får lyst på varme vafler med rømme og syltetøy. Ingenting slår disse vaflene.

Det måtte isåfall være utsikten, for den er uslåelig.

 

 

1 kommentar

Siste innlegg