Den siste uka har jeg vært helt utslått av tanker. Jeg sammenligner det med et snøskred. Det er stille og fint pudderføre, men før jeg aner ordet av det så raser det utfor. Da blir jeg liggende under snøen ( MED bikini, i anstendighetens navn ), men heldigvis ikke så dypt denne gangen. Jeg puster fritt, og rister snøen av meg. Jeg hutrer litt, har gåsehud, men finner igjen varmen foran et knitrende bål.

I dag var dette knitrende bålet et besøk hos ei god venninne. Hjemme hos Ann Iren er det sånn at jeg kan trekke føttene under meg, og krølle meg sammen i et hjørne av sofaen. Hos henne føler man seg hjemme. Hun er et rotehue som det er godt å snakke med. Det er strikkegarn og andre prosjekter slengt rundt overalt, og hun serverer nystekte scones med hjemmelaget rabarbrasyltetøy.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mums!

Det er ikke den ene tanken sin skyld, men det blir for mange av dem samtidig. Det ene snøfnugget i et snøskred vil aldri føle seg ansvarlig.

Jeg har blitt flinkere til å skifte fokus når tankene strømmer på. Da tar jeg fram snøskufla, og måker vekk de værste tankene. Det er ikke alltid det funker så bra. Jeg liker ikke å måke snø, så det hender jeg skufler bare en smal sti, så jeg kommer meg dit jeg vil. Tar snøfillene overhånd, så bestiller jeg plogen.

Altså vennene mine.

Ann Iren sa i dag at det beste sikkert ligger foran meg, før hun ga meg denne gaven. 

Og jeg vet at hun snakker sant, for i kveld skal jeg på kjærestebesøk, i morgen skal jeg på fest med gode kollegaer, og neste helg reiser jeg til Røros med en venninnegjeng.

Og Titran, mitt favorittsted, er bare en liten biltur unna. Der ute flyr alle negative tanker til havs, akkurat som måkene. Jeg kan gi plass for havbrus og stillhet. Det kan ikke beskrives.

Vi har hørt at ingen snøfnugg er like,
og sånne under kan en tenke på en stund.
Jeg lener hodet helt tilbake,
og får et iskyss på min munn.

– Anne Grete Preus –

Vennene mine gjør meg varm og sterk. Når lette snøfnugg og tunge tanker treffer meg, så smelter de og preller av.

Heldigvis. For jeg er ikke spesielt glad i snø og tunge tanker.