Skrivehjerte, fuglehjerte

Dei jagar og jagar
som gjaldt det å få,
dei tilmålte timane unna.
Men vi held med varsame hender
den skøyre og kostbare stunda.

– Arnljot Eggen –

 

 

Dette har jeg lært. Å ta vare på den skjøre og kostbare stunda.

Kroppen og hodet mitt orker liksom ikke å kjøre for fullt. Før var huset vasket før klokka ni på morgenen. Nå sliter jeg med å komme i gang. Er det djevelen på min venstre skulder som synes jeg er lat og udugelig, og som pirker borti den dårlige samvittigheten? Er det sånn at jeg sløser med tiden? 

Kanskje det heller er sånn at jeg har lært å roe ned. At kroppen har fortalt meg at det er akkurat det jeg behøver. Det er vel ikke latskap å ta en kaffekopp eller tre før man begynner? Det kalles å nyte. Engelen på høyre skulder hvisker meg i øret at det er lov å ta det i sitt tempo. Jeg vil heller lytte til engelen. Jeg vil at den skal ha overtaket.

Noen ganger er det full krig dem i mellom. Med mitt hode midt i skuddlinja. Vi kvinner har en tendens til å skulle være best på alle områder. Vi er også veldig flinke til å gi oss selv dårlig samvittighet. For ikke å snakke om bekymringene, som ofte viser seg å være grunnløse. Alt dette stjeler mye energi.

Jeg har blitt mye flinkere. Jeg vet hva som er viktig i livet. Jeg trives med min nye innsikt. 

Jeg vil mye heller strikke og hekle, lese bøker eller besøke venner. Jeg vil gå lange og friske turer med hunden min. Det har både hun og jeg godt av. Jeg kjenner at det utvikler et unikt fellesskap. Jeg vil padle. Og jeg vil skrive. Det er da jeg kjenner på lykkefølelsen. Ingen kan være lykkelig hele tiden. Lykken kommer i små glimt, som et streif av sol. Så godt den varmer.

Selvfølgelig kan jeg ikke løpe fra pliktene mine. Jeg er heldigvis glad i hverdager. Jeg setter pris på det trygge og forutsigbare. Sånn vil det nok alltid være. Men jeg har så godt av det kroppen min fortalte meg. Den prøvde lenge å stoppe meg, men jeg hørte ikke etter. Det måtte mer enn en kraftig advarsel til. Det ble rødt kort, på ubestemt tid. 

 Stygg takling. Jeg reiste meg, som en soldat i krigen, eller som en fotballspiller som er god til å spille. Skuespill. 

Det med meg var ikke skuespill. Det var en ekte takling. Mitt største mål er å være ekte, så får det briste eller bære. Jeg vil ikke ha en Oscar for godt skuespill.

Jeg vil score mål, eller være bakspilleren som hjelper andre til å få nettkjenning. Vi har nytte og glede av hverandre. 

Noen ganger er jeg mer seigmann enn jeg er tinnsoldat eller fotballspiller. Noen ganger gele i knærne og med fuglehjerte, andre ganger uredd og klar til å kjempe for det jeg tror på.

Nå tror jeg på meg selv, nesten bestandig. Det gjorde jeg aldri før. Hvem har sagt at et fuglehjerte ikke kan kjempe for sitt? 

Jeg flakset vilt en stund jeg, også. Stupte i bakken, ristet løs og flakset på skjøre vinger. Vinden bar meg, og snart svevde jeg fritt avgårde.

 

Skrivehjerte, fuglehjerte,
jeg er fri, nå har jeg lært det.
Fly med vinden, sveve flott,
livet mitt er rikt og godt.

Fri, så tankene kan fly,
finne styrken min på ny.
Vandre på min egen vei,
være her med hele meg.

– Tove –

 

 

Legg ein fugl i mi hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge:
Kom tilbake når du vil.

– Åse Marie Nesse –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg