Endelig framme er man aldri. Jeg har merket de siste dagene at jeg er så mye bedre til å formulere meg skriftlig enn muntlig. Eller, det har jeg visst lenge. Det flyter liksom av seg selv når jeg skriver det ned.
Vi er hele tiden på vei. På vei mot noe, og på vei mot nye mål. Vi møter nye mennesker, og vi møter nye tanker. Vi tenker gamle tanker, og henger oss fast i det som har vært. Til sammen blir det en bisverm i hodet mitt. En bisverm som gjør meg sliten.
Tankene flyr hit og dit, uten mål og mening. Meningsløse og meningsfulle tanker. Noen skyter blink, mens andre svirrer rundt og gjør vondt verre. Noen er så svimete at jeg slår dem ihjel, hardt og brutalt. Andre treffer med nådeløse stikk. Au!
Det er da jeg er så heldig å ha noen som fanger meg opp. Noen som sier de riktige ordene, og leder meg inn på stien igjen. Når ei jeg jobber sammen med sier at ” dette rister du fort av deg “, så vet jeg at det er omsorg i hvert ord.
Jeg låner en illustrasjon fra Gode Klode, som jeg synes er nydelig. Hun beskriver og illustrerer så fint.
Å slippe tak. Våge å la noen fange deg opp. Ikke fordi du ikke klarer deg selv, men fordi det er godt å ha noen. Et sikkerhetsnett i livet. Jeg kan ikke få sagt det nok, hva dette betyr for meg.
Men jeg vil ikke overbeskyttes, eller bli tatt på med silkehansker. Da tenner jeg på alle plugger. Om jeg orker. Jeg orker ingenting for tiden, annet enn ting som gjør meg godt.
Årets rundvask er avlyst. Jeg skal nynne på Julekveldsvisa likevel. Og tenke at jeg er heldig, som har tatt til fornuft. Det står til og med noe fornuftig om temaet i Bibelen.
Jula er jo tida for religiøse tanker, og man skal tro på det som står i Skriften.
«Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»
Amen.