Mitt privilegium

Ole Paus sier at det er et privilegium å få ta del i andre menneskers virkelighet. Og jeg er enig.

 

 

Jeg er vel den av oss fem som har hatt den letteste reisen gjennom livet, så langt. Alle disse fire har mistet noen som står dem nær.

Veldig nær. 

Jeg har også mistet, men ikke på deres måte.

Jeg er ydmyk og glad over å få være endel av dette kvinnefellesskapet. Jeg lytter og lærer, og er takknemlig for det jeg ikke har måttet oppleve.

I går kveld var vi samlet hos Renathe og Roar. De bød raust på deilig sjømat, som jeg ikke liker, men det var deilig likevel. Jeg er glad i fisk og fiskmat, men ikke i alt det andre som finnes i havet. Blåskjell, kamskjell, reker og krabbe kan seile sin egen sjø, for min del. Jeg nøt røkelaks fra Garnviks Røkeri.  Det er en delikatesse, og jeg behøver ikke mer.

Jeg nøt også atmosfæren rundt bordet. Det gode med at folk kjenner hverandre. At man kan være seg selv, og vite at det er nok. Mat og drikke, nydelig pyntet bord, latter og gode historier. Et vertsskap som hadde lagt sin sjel i at vi skulle trives. 

Renathe og jeg er barndomsvenninner. Vi var lenge borte fra hverandre, men jeg er glad for at vi oppdaget hverandre igjen.

Ingenting stopper henne. Hun går løs på alle mulige oppgaver, og resultatet blir alltid bra. Hennes svake punkt er at hun er et null når det kommer til håndarbeid. Strikking, hekling og den slags.

Hun betyr noe spesielt for meg, og hun har reddet meg mange ganger. Jeg har også reddet henne flere ganger, da vi var ungdommer og hun behøvde et alibi.

Gode Renathe.

 

 

Ellen er ei tvers gjennom varm og ekte dame. Vi kjenner hverandre bedre enn noen gang. Jeg er så glad i henne. Det er umulig å ikke være det.

Hun er også ei av de mest morsomme damene jeg kjenner. Hun er en drivende dyktig historieforteller. Jeg elsker å høre henne legge ut om alt og ingenting.

Ellen har en aura av godhet rundt seg. Hun er en skjønn blanding av styrke og svakhet.

Ellen har VILDESTYRKE.

 

 

Anette er kreativ og impulsiv. Før denne festen tikket det inn en melding. Vil du være med å ta et sjøbad før vi møter de andre? Klart at jeg ville.

Det er deilig. Etterpå.

Når vi sitter oppfrisket og inntullet i varme klær. Når det blafrer i talglys og jeg får et glass rødvin i hånda. Da føler jeg en god samhørighet med Anette.

Hun er raus, og veldig pratsom. Hun er morsom, levende og vakker. Heldige meg som fikk henne inn i livet mitt. Sent, men godt.

 

June er svigerinna mi. Det er ikke vi to som har det tetteste forholdet i dette selskapet. Vi er begge stille, og forteller ikke alt til hverandre.

Hun er sterk. Så sterk at jeg aldri føler jeg får sjanse til å hjelpe henne, om hun skulle behøve det. Hun er et fint menneske og en spesiell sykepleier. 

Da er hun 100% til stede, og 100 % dyktig. Henne stoler jeg på om jeg skulle få bruk for en sykepleier. Hun er også den sprekeste av oss fem. Hun sykler rundt Frøya før vi andre får øyne. Hun er ganske enkelt rå.

For henne er familie og hjemmehygge kjerneverdier, men hun har alltid åpent hus.

 

De fem karene? Fine folk det, også, men det er en annen historie.

 

 

2 kommentarer
    1. Kjære Tove,Anette,Ellen og June:
      Glad i dere alle sammen. Gode venninner som dere er sjelden vare. Det å vite at du har noen der,alltid- selv om vi ikke tramper ned dørene til hverandre- er en verdi som ikke kan måles i penger.
      Det å ha noen å dele gode og dårlige dager med, å vise seg både som sterk og svak, og det å vite at det er noen der som backer deg opp-uansett. Det er venner det, slik vennskap skal være!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg