Motortrøbbel

I går kjørte jeg bak en traktor. Alt for lenge. Han ga meg muligheten flere ganger, men strekningen var ikke lang nok til at jeg tok sjansen på en forbikjøring. Da fikk jeg selvfølgelig en hale med biler etter meg, for problemer har en tendens til å forplante seg, slik at de påvirker andre. Det påvirket meg, også, for jeg ble som en furie.

Jeg var flau og stresset. Hjertet mitt banket som besatt.

Da jeg endelig hoppet i det, så gikk det så vidt, men ikke fort nok til at bilen bak meg rakk det. Jeg sneglet meg forbi traktoren, og er ikke traktoren et saktegående kjøretøy? 

Bilen min har verdens dårligste motor, og jeg unner ingen å overta den. Jeg vil ikke ha den selv heller, men så lenge jeg kommer meg fra A til B så er den min.

Jeg vet knapt hvordan jeg skal fylle spylervæske. Jeg kjenner ikke min egen bil. Jeg ignorerer den så godt jeg kan.

Slik jeg også ignorerer mine egne signaler. Jeg kjenner min egen kropp bedre enn jeg kjenner bilen. Likevel ignorerer jeg, og overser, tydelige tegn. 

Tegn som kroppen gir meg for at den vil at jeg skal ha det bra. Da ender det med at jeg blir like sirup som bilen. Jeg orker ingenting. Jeg bruker halve dagen på å stå opp, dusje og drikke kaffe. Hodet har tenkt så mange tanker i så lang tid, at nå er det bare bomull der inne. Og når hodet er fullt av bomull, så er det ikke plass til så mye annet. Det er kroppen sin måte å si STOPP! på.

Jeg trenger bensin. Drivstoff. Dette drivstoffet er å gå ut og titte på stjernene. Jeg synes Nils Arne Eggen sier det så fint:

 

Livet er heldigvis slik at hvis det alltid er lyst så kan vi ikke se stjernene.

 

Når jeg ser på stjernehimmelen, så gjør det godt. Da føler jeg med bittelita, men samtidig som endel av noe større. Mine problemer blir små, og jeg vet at de er små.

Jeg vet at jeg har det trygt og godt, og at jeg er priviligert som har et stort og fint nettverk rundt meg. Et nettverk som fanger meg opp.

 

Drivstoff er å senke farten. Gå på sparebluss. Besøke venner, gå tur med hunden, tenne talglys, fyre i ovnen og ta fram strikketøyet. Ikke alt på en gang, for da blir det for mye. Det handler om å gi seg seg lov til å nyte, lov til å leve. Jeg må jobbe mye med meg selv for å tillate meg å bare være meg.

Lille meg, som ikke hele tiden må prestere noe eller gjøre noe for å være bra nok. Det er lov å gjøre ingenting, og jeg har lov til å gjøre akkurat det jeg har lyst til.

Det er ingen andre som hindrer meg i dette. Jeg setter opp hinder for meg selv. Jeg må orke å hoppe over dette hinderet, så kanskje jeg blir en sprek og livsnytende fole igjen. En fole som jafser i seg grønt og duggfriskt gress.

Selv en snegle beveger seg framover. Det viktigste er vel at den er på riktig vei. Sin egen vei. Det kan den bare gjøre om den følger sitt eget hjerte, og lytter til sin egen magefølelse.

 

Snigelen
– av Olav H. Hauge

Snigelen skrid yver vegen
med augo på stett
han gjev svarten
i farten
berre leidi er ret.

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg