Hjerte av stein

VØRE MITT HJARTE AV STEIN

Vøre mitt hjarta av stein
kunne eg gå gjennom verdi
utan mein.

Alle dei vonde ord
ville møte meg
utan å såre,
utan å setje spor.

Usårleg ville eg stå
midt i den vålege striden.
Ta imot slag-og slå.

Vøre mitt hjarta av stein-

Nei, heller bogne og bera
stå her og suse
i vinden og vera
ei levande grein.

– Jan Magnus Bruheim –

Dette hjertet, som var naturlig formet i asfalten, fikk jeg øye på en dag jeg gikk og sparket i bakken. Et perfekt formet hjerte. En livets tilfeldighet.

Jeg ble merkelig oppstemt, og løftet blikket da jeg vandret videre. Det er noe med å legge merke til det store i det små.

Heldigvis har jeg ikke et hjerte av stein. Jeg har et levende hjerte, som banker rolig og som dundrer vilt avsted. Jeg vil ikke at hjertet skal være av stein, slik at jeg blir usårlig, for da er jeg heller ikke myk og mottagelig for det som varmer. Jeg vil være begge deler. Sterk og hardfør, myk og føyelig.

Ei myk og spinkel grein er også seig og motstandsdyktig for stormen. Den følger vindkastene, men knekker ikke av den grunn. Når vinden stilner står den der støtt, som før. Kanskje litt mer pjuskete, men når våren kommer varsler den om nytt liv.

I havna, eller ute på sjøen, er jeg ei levende grein. Ei grein som blomstrer. Når jeg blir redd, så er jeg en overmoden rose. Kronbladene drysser av ved den letteste berøring, eller kanskje bare ved et blikk jeg ikke klarer å tolke. Når jeg drømmer, så er jeg en ferdigblomstret løvetann. Fallskjermene flyr avsted, på ville veier.

 

 

Jeg er også en stein, og da ligger jeg i vannkanten. Slipes og formes av bølgene, sandkornene og livet. 

Jeg liker løvetanna, den tøffeste av dem alle. Den gule sola, som trives i frodig jord og i karrig landskap.

 

LØVETANNENS BØNN

Blås på meg, barn!
Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
– som brenner i gressets grønne himmel –
med alle du undrende øyne.

La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.

– Harald Sverdrup –

2 kommentarer

Siste innlegg