” Hei kjære du. Kvar gång æ les d her diktet veit æ at ingen kjænni allj innerst inn, hværsken æ eller du kjænni kvaranner godt, mæn at livet kan før oss inn i vænnskap som e så stillt at ingen ferstår d;

Hæ, e dokker vænna? Så ferskjellig som dokker e?

Vænna kan man værra på mang måta, å æ vilj at du ska vætta at du e ein sånn stille vænn som æ sætt utrolig pris på Tove. “

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?

At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt og hver kveld stoppe på gevinst?

Hvem sa det?

Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig?

At mursteinene var firkantede ballonger som føk på plass av seg selv?

Hvem sa det?

Hvor fikk vi det fra?

Der var piller for alt: nerver vedvarende hoste og anemi.

Men hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare?

At fjellovergangene aldri snødde til?

Og at nettopp vi skulle slippe å stå fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?

Hvor i all verden hadde vi det fra?

– Kolbein Falkeid –

Denne meldinga og dette diktet fikk jeg overraskende tilsendt en sein kveld. Siv-Tove og jeg er like unge, og det er vel det eneste vi har hatt til felles. Nå har vi vokst oss nærmere,hverandre, og er hverandres stille venn. Ikke det at hun er spesielt stille, denne dama. Hun har en latter som runger, og gir gjenklang. På mange måter er hun min rake motsetning, men vi er i bunn og grunn like når det kommer til livets sanne verdier. 

Jeg synes det er nydelig at hun kaller meg sin stille venn. Jeg ble rørt av denne meldinga. Vi har hver vår historie, og historiene ligner ikke. Men vi har respekt for den andre, og denne dama har en styrke i seg som jeg beundrer. Så heldig jeg er for at våre veier møttes. 

Ann Iren er ei annen hjertegod dame. Hun vet at jeg elsker ugler, og for noen dager siden sto hun plutselig i døra. Hun hadde sett ei ugle, og tenkt på meg. Derfor måtte hun kjøpe den, og hun måtte komme på besøk. Hun hadde med seg verdens fineste ugle, og søte, hjemmelagede bananmuffins. Hun fortalte samtidig at bloggen min betyr mye for henne, og hun sa at jeg hadde fått henne hektet på sitater og ord. Akkurat da følte jeg meg styrtrik.

Det er det jeg er. Styrtrik på vennskap. Jeg har beskrevet flere av vennene mine i tidligere blogginnlegg. Jeg er ingen samler, men jeg unner meg selv å samle på gode venner. 

Bente-mor. Verdens mest omtenksomme dame. Hun tenker alltid på alle andre før hun tenker på seg selv. Hun må tenke mer på seg selv, for det fortjener hun. Hvis jeg noen gang blir syk, så er hun mitt førstevalg. Da er hun en av dem jeg vil slippe tett innpå meg. 

Mona. Lykkepillen min. Henne har jeg beskrevet mange ganger før. Hjertevenn og padlevenn. Jeg har ikke flere ord igjen for å beskrive henne. Hun vet inderlig godt hva hun betyr for meg. 

Wenche. Bautaen og støttespilleren. Vi kan snakke om ALT. Når vi er på jobb sammen, så er vi dynamitt. Da er det nesten sånn at vi kan utrette mirakler. Det er fordi vi stoler 100% på hverandre, i ett og alt. Et vennskap som jeg vet vil vare livet ut.

For meg er en sann venn slik som Trygve Skaug beskriver det.