Inspirasjonen til å skrive i kveld hentet jeg hos Ellen, ei dame jeg er så heldig å få være venninne med. Ellen er både sterk og svak. Hun mistet nylig sin datter i kreft, og la ut et fint dikt som handler om sorg og omsorg. Diktet beskriver hvor godt det er å ha noen rundt seg. Noen som kan være et varmende teppe, og som kan gi omsorg i sorgen.

Jeg tenker meg denne omsorgen som et lunt og varmt lappeteppe. Lapper i alle farger, der hver og en av dem som vil hjelpe bærer sin farge. Når jeg ser på dette med venneblikk, så er hver venn en kjær del av dette teppet. Ingen kan løfte sorgen av skulderene, men alle kan hjelpe til med å gjøre børa litt lettere å bære. Sorg er ei bør, selv om sorgen betyr at man har elsket noen. Heldig er den som har noen å være glad i, og som vet hva det vil si å elske noen. Det er prisen for denne gaven, at sorga en dag kan treffe oss.

Sorg tar aldri slutt, men finner en annen form.

Noen ganger ønsker man kanskje å være alene med sorgen. Andre ganger er det godt å le sammen med noen, dele en god kake og en kopp kaffe, eller dele den gode praten. Det går også an å dele stillhet. Og tårer.

Det er lov å søke dekning i et skall, og det er lov å være der lenge. Sorg har ikke et tidsperspektiv, og ingen opplever den likt. Det er samtidig godt at noen varsomt tør å kakke hull på dette skallet, slik at lyset slipper inn. For livet skal leves.

Jeg har alltid hatt lyst til å strikke et lappeteppe, med oldemor-ruter. Nå som jeg har lært meg å hekle, så skal jeg hekle et teppe i alle regnbuens farger. Jeg skal tenke på vennene mine, og alle som jeg er glad i. Jeg vil gi dem hver sin farge i dette teppet. Kanskje jeg skal be dem om å hekle sin egen lapp, også, sånn at de kan velge farge selv.

Noe som varmer like godt som et teppe, er å ta et isbad i sjøen, kle seg i varme klær, og dele ei flaska vin i naustet etterpå. Jeg har ikke naust, men Anette har naust.

Hun er lett å be. Der kan vi ha den gode samtalen, selv om hun snakker mest. Vi legger teppet over skuldra til Ellen, og inviterer henne med.

Vi vil at hun skal kjenne varmen, og jeg vil at denne hverdagsdrømmen skal gå i oppfyllelse snart.  

Da skal jeg dele denne vinflaska med dem, for den har Ellen gitt meg. Det er den fineste vinflaska jeg noen gang har fått. Jeg burde egentlig spare den, men datteren hennes, Vilde, har lært meg at det er NÅ jeg lever. 

Jeg deler også dette diktet, som betyr så mye for meg:

 Noen mennesker kommer inn i livet ditt og blåser deg over ende,

andre forlater deg når det blåser som verst.

Men noen kommer som en rolig sommervind,

smyger seg rundt deg som et deilig teppe.

De kan være borte i lange tider, men kommer alltid tilbake.

Ta vare på disse menneskene.

Det er de som får deg gjennom alle stormene.