Bjørg Thorhalsdottir sine ord og bilder er magi, varme og trøst. Hennes budskap er enkle, men livsnødvendige.

For vi behøver alle det enkle og jordnære. Vi behøver å stoppe opp, trekke pusten og ta innover oss hva som betyr noe i livet vårt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

En sånn pustepause hadde vi i går. En pustepause med levende lys, lykkebobler i glasset og gode samtaler.

Anette hadde omskapt toppstua si til en lun og varm ramme rundt venninnene. Hun er så god på stemning, Anette. Det er hundre ganger mer stilfullt enn hjemme hos meg, men ikke sånn at jeg blir ille berørt. Ikke sånn at jeg blir misunnelig, eller føler meg puslete i forhold.

Jeg blir rørt og berørt, fordi hun er så inkluderende og hjertegod. Hun er ei flott dame, og hos henne er det godt å synke ned i en godstol og stenge resten av verden ute.

LYKKA

Lykka?

Det er vel de stutte stunder

da intet skal hende og intet har hendt.

Bittesmå stunder, som øyer i havet

utenfor hverdagens grå kontinent.

Der hender i blant at du møter ditt hjerte

lik en som du aldri har kjent.

– Hans Børli –

Vi er fem kvinner. Fem kvinner som ikke ligner hverandre, men som liker hverandre. Noen er så flink til å sette ord på ting. Jeg lytter fascinert, og stotrer når det blir min tur.

Da baker jeg heller gulrotmuffins. Der planter jeg et segl med små dikt til hver og en. Ikke tilfeldige dikt, men ord som er ment for akkurat henne. Så får jeg likevel sagt det, på min måte, hva de betyr for meg.

Vi har en ballast med oss alle fem. Når vi i tillegg er trygge på hverandre, så kan vi både le og gråte i dette rommet.

Det gjorde vi i går.

Vi snakket om alt mulig. Det er det som gir hjertefred, å kunne være seg selv. Å kunne tillate seg å slippe løs tanker og følelser, og blande dem med lykkeboblene i glasset. CAVA og venner er lykkestunder på jord. 

I denne jentegjengen er sorg en del av hverdagen, men heldigvis bor også gleden i hjertet. Vi har opplevelser som vi alltid vil bære med oss. Selv det som ligger år tilbake i tid vaker noen ganger i vannskorpa. Men plutselig er gleden og latteren der. Den spreller vilt og lager bobler i vannet, akkurat som hos en makrellstim. Bor du ved havet så har du sett det. Det koker i vannflata, en kort stund, før det blir stille igjen.

Kvinner klarer jo ikke å være stille særlig lenge, heldigvis. De byr på seg selv, og vertinna bød på rosa kake. Kremen var like rosa som himmelen var i dag tidlig.

Ellen kaller det Vildehimmel. 

Vi tok bilder i går, men ingen var fornøyd med gruppebildet. Typisk oss damer å være selvkritiske, samme hvor edle tanker vi ønsker å ha. Vi var ikke søte nok, så jeg måtte bruke et arkivbilde.

Jeg liker modenheten som følger med alderen. Vi er selvkritiske livet ut, men vi er samtidig tryggere på oss selv enn det vi var før. Vi vet hva vi vil, og livet har lært oss hva som teller. Her stråler vi, som sola. Og sola varmer kropp og sjel.

Når sola farger himmelen rosa så vet vi at livet skal leves, og at de små stundene av lykke finnes.

Jeg liker kveldsmørket, også. Når natta legger sløret over oss, så finner vi styrke i å være der for hverandre.

Vi klarer oss, når vi står sammen.

“Sorg går ikke over. Den tar bare en annen form. En sorg ligner på havet. Til å begynne med er bølgene veldig krappe.
Så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk”