Å strekke til

Denne nydelige Nancykofta har tanta mi strikket til meg. Jeg synes den ble knallfin i brunt og blått. Det som er så fint, er at man kan mikse og trikse farger etter eget ønske og egen smak. 

På den måten kan alle finne sin favoritt.

Når det gjelder å strekke til, så synes jeg det er mer utfordrende enn å velge farger til ei kofte. Jeg undrer meg på om det er medfødt hos oss kvinner, dette å skulle mestre på alle plan. Det å påføre seg selv dårlig samvittighet for alt mellom himmel og jord.

Helt fra barna var små, så har helg betydd god mat, brus i stettglass, levende lys og et lunt og trygt hjem. Hver fredag og lørdag, med få unntak.

Nå bor jeg alene med dem, og de er ikke lenger barn. Milla er vårt nye familiemedlem. Og jeg har ny kjæreste.

 

 

Store omveltninger i livet mitt, og i deres liv. De sier ofte at de er glad for disse hverdagene og helgene som vi har delt gjennom oppveksten. Så glad jeg er for at de har gode minner. Vi skal fortsatt gjøre alt vi kan for å gi dem gode minner. Livet ut.

Selv JEG, steinalder-mammaen, forstår at tiden forandrer seg. Det er lkke like stor stas å dele kvelden med mamma lenger, selv om de setter pris på at vi er samlet. 

Jeg er glad for at det er sånn, også, for det er bare et sunnhetstegn. Selvfølgelig er det mer spennende å snakke med hele verden via dataspill. Selvfølgelig er det mer spenning i å barrikadere seg i kjellerstua med mobil og musikk. 

Vi har på en måte en etasje hver, med meg i midten. Hvis jeg er hjemme, da. Og det er jeg ikke alltid. Jeg som alltid var hjemme, og som var selve limet og organisatoren, flyr nå mellom to hus. 

Ungdommen har ingenting i mot det. Jeg beundrer barn og ungdom sin evne til å omstille seg. Da er det nesten verre med meg selv. Jeg som er opphavet til forandringene i våre liv. Som en av to.

Jeg vil strekke til på begge steder, og helst alle andre steder. Jeg vil opprettholde varmen i huset vårt. Passe måltider, vaske klær, og holde oversikt. Jeg vil hente og bringe. Jeg vil støvsuge hver dag, etter en hund som setter tydelige spor. Hun gjør seg klar for vinterpels, stakkar, og det  er ikke hennes skyld. Det er naturens gang. Hun har ikke valgt å komme til meg. Det er jeg som har valgt HENNE.

Når jeg er hjemme, så tenker jeg at jeg skulle besøkt foreldrene mine, eller overnattet hos kjæresten. Når jeg er hos kjæresten, så tenker jeg at jeg burde vært hjemme.

Når jeg har fri, så hender det at tankene mine er på jobb, og når jeg er på jobb, så flyr tankene ofte hjem. Jeg prøver å vise rett-siden overalt. Strikkejakka mi er også finest på den rette siden. Jevn og fin, glatt og rynkefri. Sånn som vi kvinner streber etter å være hele livet, selv om det er umulig.

Vi vet det er umulig. Likevel kjemper vi en kamp, og den kampen kjemper vi mot oss selv. Vi setter kravene så høyt at vi er dømt til å tape.

Ikke særlig smart.

I dag viste jeg vrang-siden, og det var heller ikke særlig smart. Jeg øste ut av meg all min oppdemmede frustrasjon. Først var jeg i middagsselskap hos kjæresten sin familie. Gjestfrihet, middag og søte kaker. Jeg hadde en fin stund. Etterpå brast demningen. Det var han som fikk ta støyten.

Barna mine er voksne og omstillingsdyktige, men grensa går nok ved å skulle delta i selskap på den andre siden. Det ville vært et klart NEI fra begge. Det forstår jeg godt. Det var ikke der problemet lå.

Etter selskapet slang jeg innom Grillen og kjøpte med pizza hjem. Jeg tenkte at jeg var en dårlig mamma, ettersom jeg spiste hjemmelaget mat mens de fikk gatekjøkkenmat. Ungdommen var selvfølgelig strålende fornøyd med å få pizza levert på døra. Pizzaen er rund, og den er vel også hjemmelaget, om man ser riktig rundt på det.

Et tankekors.

I tillegg så strøk Milla seg langs en nystrøket og hvit duk i dag, og det var ikke hjemme hos meg. Da fikk jeg dårlig samvittighet for at min hund røytet på hans duk. Og jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke alltid har tid til henne, selv om jeg innerst inne vet at hun har det veldig godt hos meg. 

Det er til å le av, egentlig. Bare småtteri. Men liten tue kan velte stort lass. Og kvinne er kvinne verst.

Heldigvis kan jeg også stråle like fargerikt som den nye kofta mi gjør. Jeg vil glede dem jeg er glad i, og det gjør jeg best om jeg tenker at jeg rekker til.

Min datter ga meg en tankevekker for noen år siden. Jeg tenkte og bekymret meg høyt, mens jeg kjørte henne og venninnene på fest. ” Mamma, hør her. ” De sang så det ljomet:

” TA LIVET SOM DET FALLER SEG. “

Hun er et friskt pust, min datter, og et rødt eple som har falt langt fra stammen. Det gleder meg.

Det andre eplet har ikke trillet like langt vekk, men er akkurat like fint. Og jeg tror at jeg vil fortsette å fare som en skyttel, fram og tilbake. Skyttelen bidrar jo til å skape mønster i livsveven.

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Skal virkelig si at jeg kjente meg igjen i mye her… Både i det om å strekke til – og hundehår… 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg