Bæssmorfang

 

Advent. Den lune, varme ventetiden.

Jeg har venninner som har mistet barn, og jeg har venninner som nyter livets dessert. I dag ble ei av mine aller nærmeste venninner mormor, og jeg har utnevnt meg selv til ekstratante. Noen av mine venninner har opplevd begge deler. De lever midt i alt. De opplever sorg og savn, samtidig som de kjenner på gleden over små barnehjerter. Hjerter og kropper som er fulle av forventning og liv.

Når vi er så midt i livet som vi er nå, så er erfaringene mange. Vi håper jo at det er det vi er, midt i det hele, sånn at vi har mange år foran oss. Vi balanserer mellom generasjonene. Og det er noe med advent og jul som gjør at følelsene ligger rett under huden.

Alt blir sterkere. Til og med fargene. Jeg tåler alt og ingenting i denne tiden.

Det skal mye til for at jeg ikke gjør alt jeg kan for å skape ei varm jul, og det skal lite til før jeg blir rørt og vemodig. Det er som en storm på innsiden enkelte dager.

Jeg blir kastet hit og dit, og jeg vet aldri når disse vindkastene kommer. Det kan være en sang på radioen, eller det kan være et minne.

Heldigvis er jeg så heldig at jeg har trygge og gode juleminner. Jeg åpnet alltid de myke pakkene først, fordi jeg visste at det var ullsokker og en pengeseddel inni. Trygt og forutsigbart, og litt kjedelig.

Nå vet jeg at det var kjærlighet i hver en maske. Jeg vet at jula var magi, og jeg vet at verden var et hus med fire vegger.

 

En skulle vøri fire år i romjul
da julelysa brente dagen lang –
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang.

– Alf Prøysen –

 

Vårt hus var likevel åpent for alle som behøvde det. Det var fri flyt av budbringere. Farmor og farfar innlosjerte emmisærer og misjonærer, enten det var jul eller påske. De fikk den beste senga og den fineste maten. De omreisende takket for seg med bønn og tårer. Hvorfor talte de til gråten tok dem, når de skulle bære fram et gledens budskap? Jeg lyttet og undret meg, og skjønte egentlig ingenting.

Mamma var minst like inkluderende, og inviterte nyskilte onkler i tur og orden. Åpent hus for trengende, spesielt i jula.

Den tanken er egentlig god. Åpen dør og velkommen skal du være, i stedet for å stenge døra for andre enn kjernefamilien. Det er en familiehøytid, og godt er det, for den som er så heldig. 

En dag vil jeg feire julaften sammen med de som bor på gata. Være til hjelp, sånn at de kan få et godt minne. Røre i suppegryta. Jeg vil ikke gjøre det for at jeg selv skal føle meg bedre, selv om det sikkert vil føre til at jeg føler meg bedre. Det skal ikke være sånn at jeg gjør det for å lette min egen samvittighet, eller for at jeg vil kjenne på følelsen av å være bittelitt lik Den barmhjertige Samaritan. Han har jeg hørt mye om.

Jeg vil gjøre det for at det er selve kjernen i livet. Å vise omsorg. Alle kan trå feil, og ingen kjenner dagen. Det er varme det handler om.

Og suppe kan til og med JEG lage.

 

 

 

 

3 kommentarer
    1. Hei Tove
      For et koselig innlegg 🙂 – og jeg blir blåst bort av dine flotte tanker og fabuleringer på livet. Du er så flink med ord – det er en fryd å lese det du skriver!
      Ønsker deg ei trivelig avdentstid, Tove 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg