Tilbakeblikk

Jeg ble fristet til å ta et tilbakeblikk på 2015, for det har vært så innholdsrikt.

Jeg er veldig glad i jobben min, og særlig når jeg får kjøre rundt på øya og være tilstede for hver enkelt. Når jeg får være kunnskapsrik og omsorgsfull sykepleier, da er jeg der jeg helst vil være. Allsidigheten vi er så heldige å få være en del av. Å kunne litt om alt, og det å opparbeide seg et godt klinisk blikk. Vi tar selvstendige valg der og da, for sykehuset ligger mange svinger og omveier unna. 

Jeg har delt mange fine turer og øyeblikk med kjæresten dette året. Vi deler heldigvis interessen for havet. Jeg har blitt trukket mot Titran mange ganger, alene eller sammen med andre. Der ute finner jeg roen. Da lytter jeg til havbåra, stillheten og kontrastene. Da nyter jeg samhørigheten med havet, fuglene og den jeg er glad i.

Vi hadde en fantastisk padleferie på Helgelandskysten, og skal garantert tilbake til dette området. Et dryss av holmer og skjær, akkurat som på Frøya, men likevel annerledes. Det er det som er så fint med å smyge rundt i kajakken. Å oppdage noe nytt hver eneste gang. 

Å bli tatt vel i mot av en ny familie gjør meg også glad. Inkluderende og trivelige folk. Jeg kjente dem jo litt fra før, men dette er annerledes.

Foreldrene mine er rause og snille. De hjelper meg med alt som jeg behøver hjelp til, og alt som jeg ikke behøver hjelp til. Det gnistrer litt av og til, men jeg er veldig glad for å ha dem i nærheten. Jeg hadde ikke klart meg så godt uten. De har taklet samlivsbruddet mitt på strak arm, selv om det sikkert er sårt for dem, også. 

De tar vare på han som jeg ikke bor sammen med lengre, og de har tatt vel i mot den nye. Barnebarna er gullet i livet deres. Alle 5. 

Jeg har vært på Røros med strikkeklubben. Ei helg full av latter, sprell og fine samtaler. Ei helg med god drikke og nydelig mat. Mat som vi ikke har laget selv. Vi betaler andre for å gjøre det, for det er vårt pusterom i den travle hverdagen. Fordi vi  fortjener det.

Jeg har vinterbadet i sjøen med Anette. Hutret og drukket meg varm på vin sammen med henne etterpå. Kroppen gløder etter en sånn dukkert. 

Jeg har vært mange ganger hos Mona. Hun disker opp med mat og vin, så lett som ingenting. Å sitte sånn, bare vi to, er veldig godt og nødvendig av og til. Vår spontantur til Håholmen i sommer er et av høydepunktene. Stikkordene er jordbær og champagne.

 

 

Et dryss av fine dager og kvelder, også sammen med andre som jeg er glad i.

 

Innimellom disse dagene kommer grubleren fram. Den sensitive og overfølsomme grubleren. Det å skulle gjøre sitt beste på alle områder hele tiden. Ta hensyn til alt og alle, og være det trygge punktet i midten som alt springer ut fra, eller være det punktet som alle kommer til med sitt. Ettersom jeg lytter mer enn jeg prater, så vet jeg mye. Det er en tillitserklæring jeg setter pris på, selv om det noen ganger gjør at jeg tenker så det går trill rundt.

Jeg vil ikke ha det annerledes.

Milla har snudd opp ned på livet mitt. En logrende og varm hund, som er lykkelig hver gang jeg kommer hjem. Da får jeg vel tåle at det har røket noen skolisser på veien, og at hundehår smyger seg inn i hver krok.

Hun er verd det.

Jeg står sterkt på egne bein nå, selv om jeg noen ganger er skjør og pinglete. Jeg har familie og venner i en trygg sirkel rundt meg, men jeg tør også å tråkke utenfor denne sirkelen. Jeg har blitt flink til å ta steget ut av komfortsonen min, for livet er sterkere der.

Jeg har fine kollegaer som jeg liker å samarbeide med. Jeg har tatt del i opplevelser som gjør meg ydmyk. Jeg føler sterkt med dem som har latt meg komme nær, og jeg er samtidig takknemlig for det jeg selv har i livet mitt.

  Drømmen for neste år er å padle til Ylvingen sammen med Kjell, for det er viktig å ha en drøm i hjertet. 

 

Dette å vera i livet,
open for alt ikring,
Bunden med sterke røter
til menneske og til ting.
Gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

 

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt,
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt.
Og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der,
og aukar den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølva er.

 

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk,
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk.
Av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.
– Haldis Moren Vesaas –

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg