Bare ord

Jula er en salig blanding av stress og allverdens tid å ta av. Jula er også en blanding av refleksjon og tradisjon. Siden vi foreldre ikke bor sammen denne jula, så har jeg vært ekstra opptatt av at alt skal bli så bra som mulig. For unger er unger, hele livet. Ungdom har også behov for å se at mamma og pappa har det fint sammen, fordi om de ikke lever sammen. 

Jeg synes vi har klart det fint. 

Vi har vært samlet til lillejulaften-kveldsmat og til julemiddag. Det med julemiddagen var ganske genialt. Jeg jobbet til fire, og kom hjem til dekket bord. Jeg inviterte Lasse hjem, og ba ham pent om å steke ribba. Han tok oppgaven på alvor, for maten smakte himmelsk. 

1., 2. og 3. Juledag har vi også vært sammen alle fire, både her og der. Sånn er jula. Middag her, og kveldsmat der.

Jeg har heldigvis en raus og voksen kjæreste, som tåler å komme i andre rekke for noen dager. Men etter frokost og Flåklypa i dag tidlig, så var det jamen på tide med en date.

Den var ikke så langvarig, men gjorde veldig godt. Jeg ble varm i hjertet, selv om det var kaldt ute.

 

 

Jeg er egentlig veldig glad i høst og mørketid, men etter den miserable vinteren vi har hatt i år, så kjenner jeg lengselen etter lysere dager og netter.

Lengselen etter å planlegge padleturer og andre turer. En ryggsekk full av kaffe, matpakke og kjærlighet.

En ryggsekk å samle turminner i. 

 

Hav og himmel er det beste jeg vet, og i dag ble jeg påminnet hvor godt det er. Røde, friske kinn og en lykkelig hund. Bølger som slo inn fra storhavet.

Det er da jeg kjenner aller best at jeg lever. Det er da jeg kjenner at jeg er heldig.

Det ble to turer ut til Skagan, for jeg glemte noe, og måtte tilbake og hente det. På min andre runde så tenkte jeg ikke at det var et slit å måtte vende tilbake, for det var det ikke. 

Det gjorde bare godt, for jeg ble plutselig så bevisst hvor heldig jeg er. Jeg møter mennesker hver eneste dag, som ikke kan hoppe lett fra stein til stein. Mennesker som sikkert hadde gitt hva som helst for å løpe en ekstra runde. 

 

Livet bygges langsomt. Stein for stein. Det hender at byggverk raser, og det hender at et bygg må barduneres og forsterkes. Jeg tror at ord, brukt på rette måten, kan lindre og styrke. Ord kan være en plattform å stå støtt på. Ord kan gi luft under vingene, om man velger dem med omhu og hjertevarme. 

 

Jeg vil danse mot vår,
kjenne hud møte hud,
være ung i et nyfødt år.

Kjenne liv i min kropp
fra en sol som står opp,
være ung – Jeg vil danse mot vår.

– Rolf Løvland –

 

Det er ikke sånn at jeg vil være ung igjen, jeg vil bare kjenne meg yngre enn på lenge.

2 kommentarer
    1. Flott innlegg du har skrevet her, så eg fikk lyst til å følge deg.
      Så fint å lese at voksne kan samarbeide når det gjelder.
      Ha en fin romjul 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg