Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Venner er den familien man velger selv.

Og når ei av venninnene er mormor, så drypper det også litt på meg. Jeg får lov til å være ekstra-tante. 

Vi satt der i dag, med den yngste generasjonen i fanget, og snakket om hvor heldig han er, som er født inn i en varm og trygg tilværelse. Denne lille bylten er inntullet i et lunt pledd, og han er omsluttet av kjærlighet. En heldig liten mann.

Det er rart og fint å følge hverandre gjennom livet. Det er vemodig og artig, og mest av alt sterkt. Vi lider tap og vi gjennomgår sorg. Vi forelsker oss, og vi sprudler over av livsglede. Vi møter veggen, og vi blomstrer. Vi går hver for oss, eller vandrer sammen. Vi to venninnene har en solid og felles plattform. Denne plattformen er bygget stein for stein, med erfaring, tillit, modning og gode holdninger som grunnpilarer. Usikkerhet og utrygghet vaker i overflata, men rokker ikke ved selve fundamentet.

Wenche er mye mer bekymret enn det jeg er. Jeg bekymrer meg også, men jeg pakker ikke ørene full med bomull når det blåser ute, sånn som hun gjør. Jeg går uten lue, og lar det stå til.

Men når jeg tviler på meg selv så er hun der, samme hvilken tid det er på døgnet. Noen ganger så skriver vi til hverandre, akkurat samtidig. Andre ganger er det stille, men vi vet at den andre er der. Akkurat det gir en enorm trygghet.

 Det hender at jeg gruer for ting jeg skal gjøre på jobb. Klarer jeg dette?

Det hender at jeg teller til ti før jeg går inn i et hus. Det forventes av meg at jeg skal være den sterke, trygge og kunnskapsrike sykepleieren. Våger jeg dette?

Tør jeg å trå over terskelen og inn i selve hjertet?

Huset er hjertet som rammer inn familien. Dette huset kan romme så mye. Kjærlighet og varme. Konflikter og uvennskap. Forventninger og glede. Sinne og frustrasjon. Tap av funksjoner eller spirer av håp. Midt inne i dette virvaret finnes jeg, og da er Wenche så god å ha.

” Dette klarer du fint “, sier Wenche.  Og da klarer jeg det, så klart.

Det er typisk oss å samarbeide godt. For en stund siden så skulle vi gi nødvendig behandling til ei gammel dame. Hun var redd, men Wenche visste råd. 

” Vil du synge eller vil du stikke? “, sa hun til meg. Wenche sang mens jeg stakk, og ingen kunne ha gjort det bedre.

Sa den elskelige gamle kvinnen.

Så takk då for ditt ljose smil, 
og takk for dine ord.
Lat all mi glede stige, 
slik som tonar frå eit kor.
Og stille kjem no natta,
og ditt ansikt fell til ro.
Så godt å vera saman, 
så godt å vera to.

– Olav Stedje –