Frostrøyk

 

Sjøbad tar pusten fra meg. Det er forfriskende godt.

Etter at jeg sa ja til å være med Anette og bade, så angret jeg. I går var det sånt vær ute at jeg helst av alt ønsket å være inne. Men jeg skal jo fortsette å utfordre komfortsonen min i 2016, så jeg måtte gjøre det.

Når det er så kaldt i lufta, og når kroppen hutrer, så er det lettere å bade enn man skulle tro. Det er nesten litt godt å dukke unna og under for snøflakene, selv om det ikke er et blivende sted. Rart at ingen av de andre takket ja til dette.

Etterpå er det full fart på med varme klær, og så prikker det overalt.  Kroppen blir glovarm, og hodet blir klart.

 

 

Og når hodet er klart så har vi masse å prate om, mens vi drikker medbrakt og glovarm te. Et pusterom i sjøhuset. Vinden uler på utsiden, men inne er det lunt og stemningsfullt. Vi merker ikke så mye til at det er trekkfullt, for vi kaller det sjarm.

 

 

Kvelden før så var vi i bursdagsselskap, der jeg også utfordret komfortsonen min. Jeg holdt tale til 50-åringen.

 

Sånt kunne jeg bare drømme om å gjøre før, men øvelse gjør mester. 

Vi hadde en strålende kveld, og det er ikke mye som kan måle seg med å være omgitt av sånne venner. Vi kjenner hverandre så godt at alle kan slappe av og være seg selv.

Vi har endelig skjønt at ingen snøfnugg er like, og den visdommen har kommet med årene.

 

 

Det er helt greit å ta på seg briller for å se etter bein i lutfisken, Roar.  Vi nærmer oss tross alt 50 år. 

Det er helt greit å ta tidlig kveld, Tove, for nattesøvn er viktig for helsa.

 

Alt er liksom så greit når vi er samlet. Da har vi det bra, enten vi sitter i ei varm stue, eller om vi finner tilbake varmen i et sjarmerende og trekkfullt naust.

 

Jeg klarer aldri i verden å skape den atmosfæren som Anette klarer. Jeg beundrer og nyter når jeg er hos henne. Det er godt å føle seg så ivaretatt når man er gjest.

Det jeg skal gjøre, skal jeg gjøre på min måte, og det er heldigvis like bra. Når det blir min og Ellen sin tur, så skal vi gjøre det sammen.

 

 

Vi skal spise ute. Vi skal tenne bål og grille pølser. Da er det fint at vi er to vertinner, for det blir mye å holde styr på.

Jeg liker at vi er forskjellige, og at det er like fint uansett hvordan vi gjør det. Den kvelden skal stjernehimmelen være lysekrona, og vi skal ønske våre gjester velkommen ved bålet.

Frostrøyk er en del av livet, men vi finner varme hos hverandre. Og aller helst på et isbjørnskinn.

 

Mitt favoritt-dikt av Kolbein Falkeid hører med til denne historien.

 

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange
bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer,
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.
.

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg