Snøfall

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 Røros er det ultimate vintersted for meg. Jeg står ikke slalåm, og jeg har kjedelige og smørefrie ski som lager lyd. Gi meg heller en sparkstøtting og hjemmestrikkede, tovede votter, for da kan jeg sparke fra i mitt eget tempo, og jeg slipper å få neglesprett. Da har jeg tid til å legge merke til snø som har blåst igjen ei vindusrute, slik at jeg bare så vidt skimter varmt lys innenfor. Jeg kan smile av, og vinke til, en gubbe som koster trappa si i Jens Petrus-stil.

Det er vinterstemning, det.

Jeg elsker å være ute, og det beste med en skitur er frisk luft og røde kinn. Før hadde jeg vanlige smøreski, som jeg alltid smurte bort. Så gikk jeg over til smørefrie ski som jeg ikke vil bruke. Da er det bålet og grillpølsa som gjelder. Lokkematen.

Den følelsen. Når det lukter bål av både hår og klær. Da er livet varmt og godt, selv om kulda biter.

 

På en skala fra 1 til 10 så svinger pendelen i livet mitt. Noen dager er det meste et tiltak. Da hadde det vært godt med en pysj-dag, som jeg nettopp leste at en bedrift har innført. En sånn dag der jeg ikke er syk, men bare trenger å være hjemme. Gjemme meg litt bort fra virkeligheten.

Er jeg syk, så er jeg syk. Er jeg frisk, så skal jeg gå på jobb. Selvfølgelig skal jeg det. Selvfølgelig er det akkurat det jeg nesten alltid vil, også. 

Pysj-dag betyr hvileskjær. Bare være hjemme, og puste med magen. Samle energi til nye dager. 

Men det kan jeg jo ikke gjøre.

 

Da får jeg finne hvileskjær på andre måter. Gå kveldstur i måneskinn og snøvær. Hoppe rundt i alt det hvite sammen med Milla, på jakt etter en tennisball.

Og være lykkelig når vi finner den, som om den skulle være gjort av rent gull.

 

Pakke pleddet rundt meg og lese den boka jeg har spart til en gylden anledning. Hvis ei bok griper meg, så er verden glemt for en stund.

Og det er nesten synd når den tar slutt, selv om den lever videre i hodet mitt. Jeg klarer nesten ikke å bla om til siste side, for da må jeg jo ta farvel med ordene.

 

Jeg er ikke glad i å gå på ski, for her ute på øya er gresstustene i overtall. Vinter ved havet er ikke å spenne på seg nypreparerte ski, og gå tur i nypreparerte løyper. Her snubler vi i lyng, og det hender at vi går på trynet, akkurat som min store helt gjorde i et viktig mesterskap. Jeg hadde tapetsert veggen min med bilder av Bromma-ekspressen.

Pål Gunnar Mikkelsplass falt stygt i en utforkjøring – jeg kan ennå se det for meg –  og farfar gned det inn med store bokstaver. For han sa til meg: ” Einn å færra sånn å vasa og dætt når han ha fått et sånt ærefullt oppdrag for Norge! ” Ingen spontan medfølelse å spore etter den avsporingen, altså.

Hadde det ikke vært for dette fallet, så hadde aldri Oddvar Brå brukket staven. Så det var da godt for noe, for vi glemmer det aldri.

Falle gjør vi alle fra tid til annen, men ikke med hele verden som publikum. Stakkars mann.

 

Denne stripa har jeg lånt fra en tegneserie som heter Kollektivet:

Er det bedre å sette utfor enn å bli sittende igjen på toppen? Er det best å velge det trygge, eller er det bedre å finne ut hva som venter lenger nede i bakken?

En ting er det å bestemme seg for at man ikke vil eller ønsker noe. Det gir en ganske annen følelse å sitte igjen når man har bestemt seg, og attpåtil har talt til tre.

Det er vondt å svikte den andre, men kanskje aller mest vondt å svikte seg selv.

Det kommer an på øynene som ser, for øynene gjenspeiler alt.

 

Tidligere i dag så tok jeg rennfart med bilen, og kjørte inn i snøskavlen. Der ble jeg en stund. På andre forsøk gikk det litt bedre. Før tredje forsøk forbannet jeg snøen, og hente snøskuffa. Det hjalp, egentlig, for jeg fikk utløp for frustrasjon og sinne.

 Derfor ville jeg være litt barnslig i kveld. Gjøre noe godt utav alt sammen. Jeg ville tulle rundt i snøen uten ski på beina. 

Det er månelyst ute. Det har kommet mer snø, og nå som jeg har måket ferdig innkjørselen, så er vinteren vakker en stund.

 

De to små snøfnugg ropte

Kom hit, kom hit, kom hit!

Og så kom tusen snøfnugg,

og så ble verden hvit.

– Inger Hagerup –

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Va på Oppdal i nyttårhælga, skian va med for å luft sæ. Å luft fikk dæm, lå på biltaket fra 6. Juledag til 2. Januar. Mæn fint og lyst med snø på marka da 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg