Noen dager føler jeg meg som vrakgods, og andre ganger på toppen av verden. Akkurat nå er jeg dønn sliten, og vet ikke hvorfor. Kanskje jeg glemmer å lade batteriene. Kanskje jeg mangler dagslys og vitaminer. Kanskje er det helt normale etterdønninger. 

Å bryte opp etter 20 år er ikke enkelt, selv om vi klarer det fint. Jeg tror at det fortsatt sitter i kroppen, og når jeg er trøtt så kommer det lettere til overflata.

 

Når selvdestruktive tanker og tvangstanker har vandret sammen med alt det andre, så orket ikke kroppen å kjempe i mot. Den sa effektivt stopp, og der ble den lenge. 

Noen må lære seg å gå på nytt, mens jeg måtte lære å tenke andre tanker for å kunne stå støtt på beina igjen.

Mens andre gleder seg til vår og lysere dager, så har jeg alltid villet gjemme meg da. Lys midt i ansiktet har forsterket de vonde tankene mine. Sikkert vanskelig å forstå for andre, men like fullt så har det vært min virkelighet. En virkelighet som jeg nå vet har vært bare inne i mitt hode.

Jeg har jobbet hardt for den nye selvinnsikten. Det er sikkert derfor jeg er så trøtt og kraftløs, men også lykkelig.

Ikke sånn at jeg er konstant lykkelig. Lykke kommer bare i små glimt, og det er nok for meg. 

 

Milla følger matmor sin rytme, og er trøtt samtidig med meg. I dag har vi hviledag, og gjesper i takt.

Hun er min hjertemedisin, og hun er 19 kilo kjærlighet.

 

 

Jeg leste et sted at kjærlighet er å glede seg til å komme hjem. Kjærlighet er også å føle seg hjemme i sin egen kropp. Å sette pris på at den er der for meg, hele veien.

Jeg er et bevis på at det er nyttig å si fine ting til seg selv, for etterhvert så begynner man å tro på det. Jeg trodde ikke på det til å begynne med, men så gikk det langsomt går opp for meg at jeg snakket sant.

Det er det beste med livet mitt nå. Jeg våkner opp uten å invitere meg selv til brytekamp, og jeg avslutter dagen med å legge hodet på puta og tenke snille tanker. 

Jeg har blitt en tanke klokere.

Før så startet jeg dagen med å granske speilbildet, og det gjentok jeg millioner av ganger gjennom dagen. Det var til og med trafikkfarlig, for jeg gjorde det mens jeg kjørte bil. I stedet for å holde øye med trafikken, så holdt jeg øye med meg selv.

Jeg så og så. Jeg fant og fant. Jeg våger å sammenligne det med tankene til ei som har Anorexi. Du ser noe annet enn det du egentlig ser, og det sitter i hodet.

Jeg så ting som ingen andre så, og jeg fant ting som ikke var der. Kanskje det var der, men ingen andre så det. Om de så det, så tenkte de nok ikke at det var stygt.

Det var det bare jeg som gjorde.

Hos andre så har jeg alltid evnet å se helheten. Jeg ser at folk er unike og flotte, hver på sin måte. Jeg ser at utseende og personlighet skaper fine mennesker. Det gjaldt bare ikke meg.

Det er sånn nå, at noen dager føler jeg meg fin og andre dager grå. Normale tanker, altså. For meg er det en toppen av verden-følelse.

Det er de vonde tankene som er borte, og jeg nyter det. Det eneste som sitter igjen  er at jeg unngår visse speil og visse lyssettinger, for jeg vet at det kan gi meg tilbakefall.

Jeg er fullstendig klar over at dette er bagateller, for det har livet og jobben min lært meg. Det hjalp likevel lite, når tankene gikk sine egne og ville veier.

Noen ganger må hodet repareres, akkurat på samme måte som når et bein må gipses. Det tar den tiden det må ta, og nå har jeg bedre styring på tankene.

 

Nå tåler jeg bilder, og det er noe som jeg har lært meg underveis. Jeg oppdaget at bildene fortalte en annen historie enn den historien jeg fortalte til meg selv.

 

 

Jeg liker å skrive, så da skrev jeg like godt om historien. Jeg skapte en ny virkelighet, og jeg ga meg selv et nytt liv.

Skål for den lille forskjellen, som ikke er så liten likevel.

 

Jeg gleder meg til en ny vår og til nye padleturer, for i kajakken er tankene alltid lyse og lette.

For havets datter er det toppen av lykke.