Takk for stunden

 

Tut og kjør!

 

Takk for stunden, sa en eldre herre til meg her om dagen. Disse ordene surret rundt i hodet mitt etterpå. Jeg synes ordene var fine, og at de sa så mye i all sin enkelthet.

At så lite kan bety så mye for noen. Det eneste jeg gjorde var å sette meg ned en stund. Jeg tok meg den ekstra tiden det tar, og gleden var gjensidig.

Jeg har sagt det før, at sånne stunder er mitt frynsegode som sykepleier.

 

Han fortalte om livet sitt, og jeg så levende for meg den unge mannen han en gang har vært. Den unge mannen som sikkert fremdeles er der.

Andre ganger stemmer ikke kjemien i det hele tatt, men jeg gjør likevel jobben min. Alltid like helhjertet, men ikke alltid like hjertevarmt.

Det hender jeg får beskjed om å pelle meg ut, og dit jeg kom fra. Ryk og reis.

Jeg elsker faktisk disse forskjellige møtene. Jeg liker å tilpasse meg hvert enkelt menneske, og samtidig beholde min integritet. Noen ganger firer jeg, og andre ganger ikke. Det hender jeg tar i mot et kamferdrops, og kaster det når jeg kommer ut. Når det har ligget inni hånden til en annen og ventet på meg, så klarer jeg det ikke. Det ingen vet har ingen vondt av, så jeg takker pent nei, før jeg kaster det ut av vinduet på bilen. Jeg vet en hage der det vokser kamferdrops.

Tanken og givergleden er jo så god. Både kamferdropset og sykepleieren smelter i varmen.

Jeg har til og med klart å smugle bort et digert bløtkakestykke. Jeg distraherte brukeren, og hver gang hun snudde seg bort så puttet jeg litt og litt ned i lomma. Kaka var to uker gammel, og kremen var ikke slik den var ment å være.

Hun overrumplet meg, og jeg hadde ikke hjerte til annet enn å late som om kaka var verdens beste.

Jeg har tilgitt meg selv for lenge siden.

En gang hadde jeg med meg en fersk sykepleierstudent. Hun takket litt for kjapt nei til kaffe, fordi hun er så kresen. Hun sa hun ikke likte kaffe, selv om hun liker det. Brukeren visste råd, og skjenket opp en halvliter melk til studenten i stedet. Sykepleieren kniste skadefro, mens hun nippet til sin kaffe.

Jeg har fått oppskrifter på julekaker, sylte og rull av ekte husmødre. Jeg har sittet ved bordet deres og smakt på varene først, og tenkt at jeg er priviligert. Dette er også et frynsegode av det spesielle slaget.

Å være sykepleier er så mye. Det er hygienske prinsipper og nøyaktighet. Det er morgenstell og tilrettelegging av måltider. Det er profesjonalitet og faglig dyktighet. Det er prosedyrer og sykepleieteorier. Det er et våkent og klinisk blikk. 

Å være sykepleier er å tenke helhet. Det er å være bindeleddet mellom fastleger, sykehus, sykehjem, ergoterapeut og fysioterapeut. Det er organisering, omorganisering og samhandling. 

Å være sykepleier er å være nær. Det er å våge den vanskelige samtalen, eller å holde ei hand i sluttfasen. Det er å takle mellom-menneskelige relasjoner og krevende pårørende. Det er å se på pårørende som en ressurs, og det er å lytte til hver enkelt.

Å være sykepleier er å våge å si at nå kan vi ikke gjøre mer, annet enn å lindre. Å våge å si at nå er det nok. Våge å se andre i øynene og si at nå holder det. Det er heldigvis ikke min avgjørelse. Det er legen sin oppgave.

Men jeg kan se, og jeg kan si.

Nå har din kjære det best med lindrende pleie, og ikke aktiv behandling. Når vi vet at behandlingen er et halmstrå som ikke hjelper, annet enn på håpet. For vi skal heller ikke frata noen håpet. Det er ikke min jobb å ta bort håpet og livsgleden. Jeg vil heller være med å dyrke livsgleden, samtidig som jeg med et klart hode øyner sannheten. Jeg vil heller være med å behandle hele mennesket, enn å gjøre det vonde verre. Til hvilken pris?

Det er krevende og givende. Det er tøft og det er mykt. Og det sitter helt klart i hjertet. 

Han som sa til meg at jeg så skummel ut, fordi jeg sto med knyttede never. ” Du er et sånt kvinnfolk du. ” Sannheten var at jeg bare var frossen og misforstått. Det ble en artig stund for oss begge, da misforståelsen ble oppklart. Jeg tror han misforsto med vilje.

Han som dro ut brødfjøla, slengte en serviett oppå og serverte fruktcoctail. Fløten hadde gått ut på dato, og kaffen var fra dagen før, men jeg følte likevel at jeg satt ved Kongens bord.

Hun som takket meg for tryggheten, og for at det var akkurat jeg som våget å holde den hånda. Da var hun ikke redd mer.

Han som fikk dø hjemme, fordi det var det han ønsket. Han som vi stelte og tente lys for, mens tårene våre trillet, og som ga oss et perspektiv på livet som ikke kan måles i penger. Tårene trillet fordi han lot oss komme nær, og fordi han viste oss tillit. Jeg blir ydmyk av mindre.

Ja, dette er også et frynsegode, selv om det høres rart ut.

 

Å, flytt deg nærmere inntil meg

her på kjøkkentrammen.

Den er så svimlende kort den stund

vi mennesker er sammen.

– Hans Børli –

3 kommentarer
    1. Ja, jeg er helt sikker på at du møter mye forskjellig. Og jeg er sikker på at du gjør ditt beste, også når kjemien ikke stemmer. Det kan ikke bare være enkelt for et menneske som kanskje alltid har klart seg selv, å plutselig må ha hjelp til det meste. Kanskje blir vi litt grinete du og jeg, også, når den tid kommer 🙂
      Apropos kake… En eldre mann fikk besøk av ei mye yngre nabodame, for hårklipp. Etterpå ville han servere marsipankake, som hadde stått “litt for lenge” i kjøleskapet. “Frisørdama” kikket på kaka og sa: Jeg tror den trenger en klipp, den også… Det var mugg som hadde gjort kaka “hårete”. Så lo de godt begge to. Kaka gikk i søpla og de drakk kaffe sammen uten “nogo attåt” før hun gikk hjem 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg