Perlefiske

 

Det er ikke alltid jeg hører godt nok etter når presten preker, for det han eller hun predikerer er langt over min fatteevne. Jeg har jo beina godt plantet på jorda, og da er det mye som er vanskelig å forstå.

Om presten er kvinne eller mann spiller ingen rolle for meg. Prest er prest, bare han har ordet i sin makt. Ikke en sånn makt at jeg suggereres til å tro på noe. Jeg vil gjerne stå opp for meg selv. Jeg mener sånne ord som snakker til meg. Ord som gjør at jeg lytter. En prest med en levende formidlingsevne, og som tror på det han snakker om. Eller tviler.

Bjørn Eidsvåg er min favorittprest.

Her om dagen ble jeg berørt av ordene om sandkornet, som kryper inn i muslingen og omsluttes av perlemor. Det blir til slutt en vakker perle.

Det kan komme noe fint ut av noe som i utgangspunktet ikke ser ut til å ha verdi. For hvem legger merke til sandkornet? Legger jeg bare merke til det når det sniker seg innenfor bikinien, og gir gnagsår i rompa? Nyter jeg å sette føttene i solvarm sand, sånn at de får gratis peeling? Det er opp til øynene som ser, og opp til sansene som sanser. 

Da kan jeg velge å se for meg et timeglass. Timeglasset er fullt av sandkorn, og hvert sandkorn er en bit av livet mitt. Hvert enkelt sandkorn blir da betydningsfullt. Det hører med til livet mitt, og hører sammen med resten.

Det kan komme noe godt ut av det som er vondt. Det har jeg opplevd selv, også. Og andre erfarer det samme. Det betyr ikke at det som skjer har en mening. Det er egentlig noe av det verste jeg hører. Nåde den presten, eller noen andre, som sier at alt har en mening. Når vi opplever tap, så kan vi midt i sorgen bli omsluttet av varme og omsorg. Det var vi kanskje før, også, men enda mer nå. Venner og familie bærer oss fram. Om vi er heldige.

Ikke alle har det sånn.

Jeg er opptatt av kommunikasjon, og tror det er nøkkelen til all omsorg. Dette å lytte.

Å vise raushet. Tolerere at vi er forskjellige. Det kan være vanskelig, for jeg vet at kroppsspråket forråder meg noen ganger. 

Nærhet. Jeg omfavner heller med ord enn med å gi andre en klem. Men takket være venner som tvangsklemmer meg, så har jeg blitt flinkere både til å ta i mot klem fra andre. Eller til å gi.

Strikkekveld og skravlevin med Ellen og Anette er fint. Da er det lov å snakke om alt som ikke omhandler taushetsplikten, og det blir hos oss. Det kan vi stole på alle tre. Vi kan åpne oss om alt som det er tillatt å prate om.

 

Det er til og med helt greit å spise potetgull og sjokolade midt i uka. Selvfølgelig er det lov. Det er jo en spesiell anledning, hver gang.

 

Jeg er glad for at jeg alltid har hjertet med meg, både på jobb og privat. Dette å la seg røre til tårer, eller å boble over av latter. Begge deler er nødvendig og godt. 

På Wikipedia, som jeg ikke alltid stoler på, står det om naturperlene at de er ekte, og stadig mer sjelden. At de er vakre og verdifulle, men de fleste er ufullkomne både i form og farge, og dermed uten verdi. 

Jeg samler på perler. På perlekjedet mitt er det perler i mange farger og fasonger, og perlene finnes bare inne i hodet mitt. Alle har verdi. Det er venner og familie, kollegaer og fine mennesker jeg møter som sykepleier. Mennesker jeg aldri glemmer, og som jeg alltid vil huske. De tilfører livet mitt noe som jeg behøver, slik at jeg kan bli en perle selv. Ikke nødvendigvis en fullkommen perle, men en robust og finslipt en, som noen blir glad for å finne.

Jeg er en perlefisker. Jeg må ikke ha dem i et kjede rundt halsen. De kan godt ligge på en bomullspute,under et lokk og i en eske. Akkurat som naturperlene, som ligger som en skatt inne i muslingen.

Perlemorskyer gir sjeldne og vakre fargespill på himmelen. Jeg er ydmyk og takknemlig over å ha møtt dem og sett dem. Og jeg slipper dem inn i hjertet mitt, igjen og igjen, selv om det gjør vondt. For det gir så mye mer tilbake.

Noen mennesker og opplevelser forblir der, fordi de ble så spesielle for meg.

Akkurat i dag er det lov til å si det.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg