Tilstedeværelse

 

 

Jeg er skapt for hverdager, jeg. Vanlige dager som ruller og går. Jeg liker høydepunkt og fristunder, når de blir sånn som jeg vil at de skal være. Som havblikk og vakre soloppganger. Eller med strikketøyet i fanget, og med blanke ark.

Om disse dagene blir en hvilestund; sånne dager der jeg bare kan være, eller bare kan være ute.

Jeg merker at de røde dagene på kalenderen utløser høy skulderføring og stramme kjevemuskler. Jeg tipper det er min egen skyld, egentlig.

Påskekyllinger og lammelår, appelsin i solveggen eller brettspill med hele familien. De som allerede er familie, og de som har kommet inn i familien, men som ikke var der før. Jeg må passe på at alle har det bra. Forventningene kryper innunder huden, og bombarderer sansene mine.

Da kjennes det i magen.

Jeg må lage mat fra bunnen av, selv om jeg helst vil slenge en pølse på engangsgrillen. Jeg må spille brettspill, selv om jeg misliker det. Egentlig må jeg ingenting. Jeg liker ikke gult engang. Sennepsgult er nydelig, men ikke andre gulfarger. Jeg vil ikke fylle huset med gule påskekyllinger.

Jeg vil drikke Solo i solveggen. 

Jeg vil lese bok, og jeg vil strikke sennepsgult sikksak-skjørt. Jeg vil hjem til mamma og spise saltkjøtt med kålrabistappe, for da slipper jeg å stå på kjøkkenet i flere timer.

Det høres egoistisk ut, men det er jeg egentlig ikke. Jeg tror at jeg er flink til å sette pris på venner og familie, både med ord og med små gaver gitt fra hjertet. Helst når de ikke forventer det.

Saken er nok at jeg er dårlig på å takle stress. Jobbstress er piece of cake. Det tar jeg på strak arm. Før gjorde jeg aldri det, men nå har jeg skapt en trygghet for meg selv som gjør at det går helt fint.

En solid plattform.

Det er alt det andre. Det er usunne tanker som sniker seg inn av og til. Tanker om at alle de andre har finere hus og mer stilrene møbler. Jeg er egentlig ikke så opptatt av det, for verdiene mine ligger andre steder. Men av og til, sånn innimellom, da sniker slike destruktive tanker seg inn. 

Da tar jeg med Milla på tur. Naturen er den samme for alle, om vi har øynene med oss. Naturen har tatt i mot både mitt sinne og min sorg, min glede og min forelskelse. Den har tatt imot vanskelige tanker og spirende håp. Den tar alltid i mot meg, uansett hva som skjer. Om jeg går på trynet, eller om jeg svever på en rosa sky, så er den tilstedeværende.

Den er min beste medisin, helt enkelt. Jeg vil også være som den. Tiilstedeværende, uansett vær.

Akkurat nå er jeg skikkelig dårlig på det. Jeg vet at jeg er heldig. Jeg vet at jeg har det bra. Jeg vet at jeg har mye å være takknemlig for. Jeg vet og jeg vet, og noen ganger glemmer jeg det. 

Jeg glemmer kanskje ikke alt jeg vet, men det gjemmer seg bak muren som bygger seg opp, eller hullet jeg detter ned i. 

Dette hullet balanserte jeg på kanten av, men jeg var ikke i nærheten av å snuble. Når jeg har gode dager, så finnes det ikke fallgruber.

 

 

 

Heldigvis. For etter at Milla kom i hus, så er det hull både her og der, og over alt. Hun hevner seg med å grave hull når jeg lar henne være alene ute.

Hun er uskyldig som bare det, og selskapssyk som bare det. Hun vil være der jeg er, samme hvordan jeg har det. Det er medisin det, også.

 Og den pila er egentlig overflødig. Det er liksom ingen tvil om hvor hullet er. Heldigvis. For da er det lett å unngå; spesielt når jeg ser klart. 

 

 

Hun er min beste venn, uansett. Selv når dagene er sånn at jeg ønsker henne dit pepper`n gror.

Og tilbake.

2 kommentarer
    1. Tove, du skriver så reflektert og fint. En fornøyelse, og litt sjelebot også – å lese det!

Siste innlegg