Harehjerte

Kan jeg være sykepleier og samtidig ha harehjerte?

 

 

Et sånt hjerte som løper løpsk, eller som dirrer av angst eller noe jeg ikke vet hva er? Ja, det kan jeg, for da vet jeg hvordan det er å være redd og lita. Jeg vet hvordan det føles å være presset opp i et hjørne, eller hvordan det er å møte det usagte. Det kommer godt med, faktisk.

Heldigvis har jeg aldri opplevd å få en veldig tung beskjed. Heldigvis har jeg aldri sett døden i øynene. Men jeg opplever av og til å se inn i øynene på noen som vet at de skal dø. Det skal vi jo alle en dag, men aller helst ikke nå. Det er jo så sterkt og fint å leve.

Jeg møter sånne blikk med ydmykhet, og det er ikke dystert. Det er levd liv i det blikket, også. Det er stolthet og selvrespekt i øynene. Det er vondt og sterkt, og det er noen ganger meningsløst og ufattelig. Andre er mett av livet, og da er det mest en ro over det hele. Om man da ikke har masse ugjort, som man aldri fikk gjort, eller mye man skulle ha sagt, men som man aldri sa.

Dette er noe som opptar meg. Det er ikke sånn at jeg går rundt og tenker på døden til stadighet, men døden er like selvfølgelig som livet, så hvorfor ikke?

Jeg tror at livet er bedre når jeg har dette perspektivet, for da vet jeg hva jeg har. Jeg vet at jeg har det akkurat nå, og det er omtrent det eneste jeg vet.

Jeg får ofte harehjerte når jeg står i kassa på butikken. Ikke fordi jeg er redd for at jeg ikke har dekning på kortet, men fordi det er alt for mange mennesker som er alt for tett på intimsonen min. Hjertet dirrer også når jeg beveger meg inn i det ukjente, og utenfor komfortsonen. Det er grusomt, og det er grusomt deilig når jeg mestrer det. Jeg blir bare bedre og bedre med årene. for jeg våger mer og mer. 

Jeg har ingenting å tape.

Jeg tror til og med jeg skal våge å lage en skikkelig fest neste år, for da fyller jeg femti år. Det skulle jeg ikke tro, at jeg blir 50. 

Jeg har mange å takke for at jeg er den jeg er i dag. Nå er jeg ei dame som har møtt mine egne øyne, og som har funnet mange svar. Ei dame som har møtt manges blikk, og som har tatt lærdom av disse. Noen av disse erfaringene skulle jeg gjerne ha vært foruten, fordi de er for dyrekjøpte. Noen av erfaringene vet jeg at jeg alltid vil bære med meg. Jeg tenker på dem hver dag. 

Før jeg går inn i et hus og skal møte vanskelige ting, så sier jeg alltid til meg selv: Husk at det er deres sorg, og ikke din. Du er sykepleier; Ikke pårørende. Det er så viktig å finne den balansen. Vær sterk, og vær til hjelp. Du er en hjelper. Det er greit å gråte, men ikke la gråten ta overhånd. La dem se tårene dine – for det har ingen vondt av – men vær likevel den sterke og trygge. Vær den som trygt og sikkert veileder og viser omsorg. Gråte kan du gjøre etterpå, i bøtter og spann. Og du kan sørge litt i smug.

Det er lov, og det er nødvendig. Det er også nødvendig å debriefe, hos noen som har taushetsplikt. Ikke med alle og enhver som har taushetsplikt – det behøves ikke – men hos den ene, fine medarbeideren som forstår. Uten at jeg trenger å bruke så mange ord. 

Det er så mye lettere å skrive enn det er å snakke. Å snakke kan gi meg harehjerte og dirrende røst. Jeg har blitt mye flinkere, men har fremdeles en vei å gå.

På Videregående var jeg livredd hver gang jeg måtte lese høyt. Det endte alltid med tåredryppende stotring. Jeg snublet plutselig i mine egne ord en dag, og etter den dagen var det liksom bestemt at det måtte bli slik. 

Som jeg gruet meg til å gå på skolen. Ingen lo av meg, for jeg har de samme vennene i dag som jeg hadde da. Det var skikkelig vondt, og det ble ikke bra før jeg tok tak i eget liv. Jeg ble så rasende, at jeg til slutt forsto at det var meg selv det handlet om. Bare meg.

Det gjorde fransklæreren vår, også, da han nærmest tvang meg til å spille bankrøver. Han bestemte at vi skulle dramatisere et stykke, med meg i hovedrollen, og med hans blå topplue på hodet. Aldri!

Jeg trampet ut av klasserommet, midt i timen, og så meg aldri tilbake. Jeg husker ennå den sitrende følelsen av triumf og trass.

Det tror jeg var starten på mitt nye jeg. Den dagen fant jeg ut at det nytter å stå opp for seg selv.

Den lærdommen tar jeg viselig med meg i jobben som sykepleier. Jeg tror jeg mestrer den hårfine balansen mellom alvor og humor. Jeg kan møte et blikk med glimt i øyet, og jeg tør å møte det samme blikket med dypt alvor. Ved å mestre denne balansen så tror jeg at tillit bygges.

Jeg brenner for å ivareta integritet. 

Første gang vi hadde time med fransklæreren vår, så sprutet vi ut i latter bak ryggen hans. Han var litt merkelig, og han snakket rart. Og vi var bare fem. Da er det lett å legge merke til hvem som ler høyest og mest. 

Så bygde vi tillit. Så lærte vi fransk. Og vi ble bestevenner. Han handlet inn en hel kasse “Kjeft” da vi var russ. Ingen ville ha juice på den tiden, og alle lo av ham. 

Men ikke vi fem. Jo, vi lo, men vi tok (mot)villig i mot invitasjonen. Vi skjønte jo at han mente det godt, og vi hadde jo ikke vondt av en skvett juice. Vi fikk oss en god latter etterpå, men det tok ingen skade av, og aller minst han.  

For da var fuglene fløyet til neste fest.

Jeg kan fly fra alle andre, men sikkert aldri fra meg selv. Og ingen vet hvor haren hopper. Det jeg derimot vet, er at jeg må lytte til mitt eget hjerte og stole på min egen røst, for den som jager to harer, får ingen.

 

 

 

 

 

 

4 kommentarer
    1. Tove du er et fantastisk menneske. Du er kjempeflink med alle. Selv du og jeg har gode samtaler og samtidig bare si hei når vi møtes på butikken. Jeg er bare glad i deg
      ♥ klæm fra gamlemor 💕

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg