Lytte til stillheten i oss
og rundt oss.
Sitte på steinhella,
uten å sloss;
med tanker og følelser,
galt eller riktig.
Sanse at livet er
vart og forsiktig.
Kjenne at sansene
spiller på lag.
Kikke mot himmelen,
møte hver dag;
med sinnsro og mot,
med trass eller styrke.
Kjenne at livet er
vel verd å dyrke.
Det er ikke alltid jeg klarer
det der.
Det hender jeg sitter med
opptrukne knær;
og fnyser av både meg selv
og de andre.
En villfaren fugl som prøver
å lande.
En fugl som vil lande i
eget liv.
Som er sterk i sin tro,
og aldri i tvil;
om at livet skal leves,
og det til fulle.
Det var jo til dette livet
jeg skulle.
Amen
4 kommentarer
Åh, så vakre ord, akkurat sånn kjenner jeg det noen dager også <3
Tusen takk 💜
Skrevet sjøl? Du er så flink, altså! 🙂
Tusen takk. 🙂 Skrevet det selv, ja.