Søster

 

 

Selv om jeg har en bror jeg er veldig glad i, så hender det at jeg savner å ha en søster. For en søster er kvinne, og en kvinne får man et annet bånd til.

En søster kan være veldig forskjellig fra meg, men allikevel så forstår hun mer enn en mann gjør. Ikke sånn at hun er mer intelligent, men hun forstår mer.

Kvinnefellesskap er spesielt, og jada, vi behøver menn. Kvinnefellesskap er likevel noe for seg selv.

Skravling over en kopp rykende varm kaffe. Deling av strikkeoppskrifter og hemmeligheter. Betroelser som ingen andre kan ta i mot. Vissheten om at vi ikke behøver så mange ord for å forstå hverandre, selv om vi kvinner har mer enn nok av dem. Ikke mer enn nok menn, men av og til mer enn nok ord.

Det er så mange ord som skal deles at vi kanskje snakker i munnen på hverandre, og glemmer å lytte. Og noen ganger er ordene borte med vinden, men da kan vi være stille sammen.

Hadde jeg valgt å gå i kloster, så hadde jeg hatt søstre på alle bauger og kanter. Akkurat det frister ikke, for da måtte jeg bære hodeplagg. Og da måtte jeg dele rom med bare kvinner.

Så kjedelig.

Hadde jeg vært eldre så hadde jeg vært sykesøster, og det frister heller ikke. Da hadde jeg også vært tvunget til å bære hodeplagg, og jeg ville hatt mange søstre rundt meg hele tiden, selv om vi klager over at vi er for få søstre. Det eneste jeg bærer som minner om gamle dager, er et søsterur. Det heter faktisk det. Søsterur. Og sånn ser det ut, i moderne utgave.

 

 

Jeg vet at jeg ville gjort en dårlig jobb med hette på hodet. Det er bare sånt man vet. Dessuten er vi for få, og vi skulle gjerne vært flere. Jeg anbefaler yrket på det varmeste, for det er så mangfoldig.

Sånn stopper man forresten kjeften på en sykepleier, selv om jeg fint klarer å prate med munnbind på.

 

 

Venninnene mine.

Noen få av dem regner jeg som mine søstre. Disse som vet alt, og som alltid er der. Vi som vet at vi har hverandre, til og med når det føles som om verden går under. Eller når livet kjører berg- og dalbane med oss.

Særlig da.

Og spesielt når vi vil dele glede og lykkebobler. Det blir dobbelt så mange bobler når vi deler på dem, for det er noe jeg vet.

Musikken blir finere.

 

 

Ølet smaker bedre.

Og sola skinner sterkere.

 

Så takk for disse søstre.

Det er ikke sånn at de er bedre enn ingenting. For meg er de alt, og det er alt jeg behøver.

Jeg navigerer etter dem, selv om det noen ganger leder meg rett vest. Det kan da være fint i vest. Det er iallefall mye bedre enn å stå på stedet hvil, selv om jeg trives godt der, også. 

De leder meg i alle himmelretninger. Vi gråter og ler sammen. Vi trøster og tuller. Noen ganger er vi veldig barnslige, mens andre ganger er det dypt alvor mellom oss.

Og mellom oss sagt, der blir det værende.

Det er det som er så godt. Det jeg forteller, og som jeg ikke vil fortelle til andre, det legger vi under puta og sover på.

Og om det er noe jeg vil fortelle til hele verden, ja, da hyler vi i kor.

 

Jeg behøver ikke syv søstre, selv om jeg nøt synet av dem sist sommer. Jeg bare lånte dem en stund, og de var sanseløst vakre. Denne utsikten tok nesten pusten fra meg, men bare nesten. Det er vel sånn det skal være, at enkelte kvinner tar pusten fra en.

 

 

Frøya er øya mi, og her har jeg mine søstre. Det er ikke så viktig å telle hvor mange de er, bare de vet om det selv.

Og det vet de sikkert.  De er er ranke og stolte, de også.  De står side om side, og lar seg farge av solnedgangen. De betyr noe for noen.

De tåler stormen som av og til kommer deres vei, for da skinner de bare enda sterkere etterpå. Og den som ikke er sterk akkurat nå, finner styrke hos de andre.

Det er det som er så godt med å ha en søster eller flere.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg