Svarttrosten synger i regnet

 

Måtte mørket i meg alltid være et groende mørke.

Som barfrost mellom snøgrimene

tidlig på våren; Blåveissteder

der svarttrosten synger i regnet

og snømugne lauvblar på bakken

skjelver sakte og rører på seg

når symreknoppene uendelig langsomt

løfter dem på skrå mot vinden.

 

– Hans Børli –

 

Dette bildet gjorde meg glad. Det er ikke alltid det kjennes ut som om livet er lyst og fint, men jeg ser jo at øynene glitrer allikevel. Da er jeg ikke bare den grå musa som piler til gjemmestedet sitt, fordi det er tryggest å være der. Jeg plirer mot sollyset, også, og tar sjansen på å leve farlig.

For det er faktisk litt farlig å vise følelsene sine. Det er skummelt å ta sjansen på noen, og det er skummelt å la noen ta sjansen på meg.

Det siste der er i sannhet en sjanseseilas, for farvannet stemmer nødvendigvis ikke overens med kartet. Det er ikke alltid det hjelper å ha med seg kompass eller annet navigeringsverktøy, for det finnes undervannsskjær som ingen kan se. Jeg kan rope et varsko, så han rekker å styre unna, men det hender at jeg ikke kjenner mitt eget landskap. Da smeller det.

Stakkars mann, men han er heldig, også.

Jeg tror alle har et mørke i seg. Det kan være spesielle hendelser jeg bærer med meg gjennom livet, og som jeg aldri helt glemmer. Det kan være en medfødt psykisk svakhet, selv om jeg vet at jeg er sterk.

Det er så rart, for når våren kommer med lyset, da blir det mørkere inni meg en stund. Ikke svart, men litt grumsete.

Som opprørt hav.

Heldigvis er jeg også flink til å løfte blikket, så jeg kan se verden med forelskede øyne. Det var derfor jeg la merke til dette hjerteformede vannet. Det var egentlig ikke hjerteformet, men da jeg sto på akkurat riktig plass i forhold til vannet, da ble det til et hjerte.

Noen ganger må man hjelpe hjertet sitt på vei.

 

 

Jeg prøver å ikke legge bånd på meg. Jeg prøver å være raus med klemmer og fine ord. Jeg prøver å være impusiv og glad. Jeg tenker mange fine tanker, men særlig fysisk blir jeg visst aldri.

Milla er ei som ikke setter pris på å bli hindret i å leve fritt. I motsetning til henne så har jeg et valg, og som hunkjønn flest så vet hun å si fra. Høyt og tydelig, og temmelig masete noen ganger. Hun er også en engel, med verdens varmeste øyne. Det er nesten så en stakkars mann smelter.

Det kalles kvinnelist.

 

Hvor kommer denne trangen fra, at vi kvinner alltid må kjenne så godt etter, eller si fra om alt, eller føle så mye?

Det er fryktelig slitsomt. Jeg skulle gjerne vært mann for en dag, bare for å vite hvordan det er. Vite hvordan det er å tisse eller sove stående. Det er jo så mye enklere.

Jeg tipper at de også har sitt å stri med, selv om livet takk og pris ikke alltid er en strid. Jeg vet at de er gode å ha, enten som kjærester, brødre, fedre eller sønner. Og jeg vet at de har mye bedre sovehjerte enn oss. Det gjelder både kjærester, brødre, fedre og sønner. Alle sover bedre.

Jeg tror det er fordi de er smarte nok til å skjønne at ingen får gjort noe vettugt i søvne. Da kan de like godt bare sove. Så enkelt, og noen ganger så vanskelig.

Særlig for oss kvinner.

Jeg er heldig som har en å være sommerfugler i magen-forelsket i. Det er ikke alltid sommerfuglene virvler rundt i magen, da, for noen ganger er de stille som mus. Så stille at han kanskje blir litt bekymret. Men det har han ingen grunn til, for han er jo den rette.

Ingen er lykkelig hele tiden, men de små glimtene holder i massevis for meg. Jeg håper han kjenner det likedan, for kjærligheten skal ikke være kravstor, selv om den krever mye av oss.

 

Denne koppen fikk jeg i gave mens jeg satt på svaberget. Plutselig og uventet, og på en helt vanlig dag. Dagen ble plutselig alt annet enn vanlig, for jeg er lett å glede. Lett å lede er jeg derimot ikke, men selvfølgelig fikk han en klem.

Det var sjø og magi.

 

Selvfølgelig fikk han hjemmebakte kanelsnurrer. Så mange han orket å spise. Det er det samhørigheten handler om. Den handler om å gi eller å få. Den handler om raushet, frihet og respekt, men aller mest om å se hverandre.

Det finnes ikke en kvinne som ikke liker å få. Det finnes heller ingen mann som ikke setter pris på hjemmebakte kanelsnurrer. Jeg tror det henger igjen fra den tiden da de hang i forklesnippen til sin mamma.

Og det er bare fint.

Alle har samlet ord i minneboka si, og jeg er heldig som har mine egne minnebøker. Dem gjemmer jeg på som en skatt. Jeg har minnebøker fra barndommen, og jeg har en fra ungdomsskolen. Noen minner er vonde, men de aller fleste er veldig fine. Jeg har minnebøker fra da jeg flyttet for meg selv, og og fra den tiden da det meste var vanskelig. Jeg har en minnebok om samboerskap og to flotte ungdommer. Den boka, og den fra barndommen, er nok de fineste.

De er jo MEG, alle disse bøkene, på godt og på vondt, og nå har jeg startet på det første kapittelet i en ny.

Han er min hjertemedisin, og på sånne fine dager er det lett å være forelsket i livet.