Himmelblå

Det er ingenting jeg heller vil

enn å velge en gang til.

Finne drømmen igjen,

et helt annet sted.

 

Og følelsen vil ikke slippe tak

det er vel en mening bak.

En lengsel så stor,

la oss dra.

” fra sangen Himmelblå “

 

 

Det kribler i magen når jeg tenker på sommeren i fjor. Endelig ble det padleferie, og endelig fikk jeg oppleve en del av Helgelandskysten.

Det var magisk.

Nå er det tid for å slippe drømmene fri igjen, og da drømmer jeg meg tilbake dit opp. Jeg tror jeg rakk å legge igjen litt av hjertet mitt der.

 

Det var litt rart, også, å plutselig gjøre noe helt annet enn det jeg har gjort før. For før så var vi alltid i Sverige. Familien på fire besøkte familien vår der. Familien som jeg hadde. 

Barna har fortsatt familie der, men ikke jeg. Det er det som er så rart, for 20 år setter sine spor. Jeg vet at de er der, men ikke på samme måten som før.

 

Nytt kapittel i ny bok, og jeg tror den blir vel verd å lese. Jeg tror at den nye boka blir full av overraskelser og uventede hendelser, sånn at leseren ikke klarer å slippe den, og iallfall aldri glemme den.

Jeg tror at hovedpersonen i denne boka er åpen og ekte, men samtidig et mysterium som ingen klarer å løse. Hun er noen ganger oppe og svever med ørna; smaker på oppdrift og frihet. Andre ganger drar hun ned rullegardina, og stenger verden ute.

Begge deler er henne.

Hennes datter har nettopp kjørt opp på beltevogn, og befinner seg i en annen verden. Hun er en skikkelig tøffing, den lille jenta. De prates på telefon en gang hver andre måned, og det holder i massevis for dem begge. Ingen av dem liker å prate i telefonen. De har en avtale om at intet nytt er godt nytt, selv om det er veldig fint å høre ungpikestemmen fortelle siste nytt fra militærleiren.

Sønnen hennes ser tvers gjennom sin mor, og er av og til klokere enn henne. Han fyller huset med visdomsord, og bor fortsatt hjemme. Han stenger seg ofte inn på rommet, og er asosial, selv om det høres ut som om hele verden er inne på rommet hans. Og på alle språk. Han er nok mer sosial enn hun aner, men bare på et annet vis. Heldigvis er han glad i hjemmelaget pizza, og takk for at det er null stress med ham. Brødskiver til middag er helt greit, om han bare vet hvorfor.

 

Jeg synes det er skummelt å ha ansvar for alt alene, selv om jeg ikke er så alene som jeg tror. Hus og bil skal holdes i orden. Plenklipperen skal ha en spesiell motorolje, og varmepumpa burde hatt en skikkelig rens. Aller helst i går.

Jeg har ikke peiling.

I går kjøpte jeg to jakker til meg selv, og da fikk jeg nesten ikke sove. To jakker er egentlig en for mye. Når jeg kjøper et nytt plagg, så må jeg sortere bort et annet. Det er ganske lurt, egentlig, for da hoper det seg aldri opp i klesskapet. 

Det er bare tankene som hoper seg opp. 

Når jeg tar på arbeidsklær så blir tankene annerledes. Da har jeg fokus på den jeg møter. Da er det konsentrasjon om oppgaven, og fokus på å hjelpe andre som gjelder. Det er godt å glemme seg selv, selv om jeg alltid må være tilstede i meg selv for å gjøre en god jobb.

Jeg blir overveldet over disse møtene, og det setter seg i hjertet. Likevel er det godt. Det er derfor det er godt, fordi det rører ved det grunnleggende i mennesket.

I bunn og grunn så er vi alle like, med alle våre ulikheter.

Denne ydmykheten. Det er den som alltid følger meg, eller går ved siden av meg. Å få være nær og tilstede i de mest sårbare øyeblikkene, det er både godt og hjerteskjærende vondt.

Det hender jeg føler på maktesløsheten, men den vinner aldri. Vi kan velge å gripe fatt i halmstrået. Klamre oss fast, og kjenne etter en stund at det er greit å slippe litt forsiktig taket i det som var vondt. 

På den måten berger vi, for vi skal jo leve videre etterpå. Da er det lurt å ta fram gode minner, for det gir styrke i tunge tider.

De gode minnene blir livbøyer, som holder oss flytende.

Når jeg slenger av meg arbeidstøyet så blir jeg en annen. Jeg retter alltid arbeidstøyet etter bruk, for begge mine ungdommer har sommerjobb på vaskeriet. De ser konsekvensene av at vi slurver, for da må de gjøre den jobben vi skulle gjort, før de skal gjøre sin. 

Tvert jeg låser opp døra hjemme så begynner det å surre i hodet. Hodet mitt er en bikube, der biene aldri finner ro. De har aldri hørt om hviletid, ikke engang om natta.

Det er slitsomt, og til og med fysisk slitsomt. Noen ganger er jeg like hyper som biene, og det meste går i surr. Andre ganger tvinger jeg meg selv til å være aktiv, når jeg egentlig ikke orker annet enn å hvile.

Da kan jeg drømme om Træna, Vega og Ylvingen. Kanskje Lofoten. Men først må jeg finne en kennel som tar godt vare på Milla.

 

 

Det er forresten godt å ha en å dele drømmene med. Da er det dobbelt så stor sjanse for at de går i oppfyllelse, selv om han fnyser av min drøm om å klatre til toppen av Trænstaven.

 

Jeg skal vise ham, selv om jeg har høydeskrekk. Jeg vil prøve å overvinne angsten for høyder. Det er uansett ingen tvil om at jeg skal oppleve Bruce Springsteen i Granåsen 26. Juli. Det blir et høydepunkt denne sommeren.

Et skikkelig luftig svev.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg