Dristig som havet

 

Mitt mål er å være et så godt menneske som hunden min tror at jeg er.

 

 

Milla har snute for å være ute, og heldigvis deler vi den interessen. Når jeg planlegger tur så gjør jeg unna alle forberedelser FØR jeg tar på turklær, for når jeg tar på turklær, da er livet løst. Da mister en overlykkelig hund styringa og hemningene. Å være utendørs er det beste som finnes, så lenge hun slipper å være ute alene. Hun bjeffer sjelden, men velger heller å ule som en ulv når hun føler seg ensom og utelatt.

Hun vet hva hun gjør, for hun har både sinnablikk, hjerteknuserblikk, smiskeblikk og stakkars meg-blikk.

 

Som herre så hund, eller omvendt. Jeg bruker disse blikkene jeg, også. Det heter kvinnelist.

I dag var vi på Hitra. Der er det både flott og flått, men flåtten stopper ikke oss. Margrethes Minde er et fint turmål. Ikke altfor slitsomt, men en sånn passe fin tankelufter-tur. I mitt tilfelle så er det livsnødvendig med sånne turer. Heller det enn helsestudio, selv om det sikkert er fint der, også. 

For ei som har litt speil-fobi så er det ikke den rette plassen å være, for det er speil overalt på Maxtrim. Jeg skjønner at speilene tjener en hensikt, men da speiler jeg meg heller i vannflata på en god dag.

Eller jeg lar det være.

Så lenge jeg unngår visse speil og visse lyssettinger, så holder jeg tvangstankene mine i sjakk. 


 

Rart hvor mye mer modig og fri og kul man blir med solbriller på. Jeg husker en gang jeg var på stranda i Levanger. Jeg mente å erindre hvor jeg forlot håndduken min da jeg stupte uti, men det hadde jeg visst glemt. Det betydde at jeg måtte vandre rundt og late som ingenting, i bare bikini, mens jeg febrilsk lette etter plassen min. For ei med dårlig selvbilde var det skikkelig smertefullt, men heldigvis ble jeg reddet av solbrillene. Mange så sikkert ei kul jente som spradet rundt og viste seg fram, og noen så sikkert ei jente som var litt rund i kantene. Jeg så en annen vei, og broren min så søstra si. 

Jeg ble iallefall ikke reddet av Arild og kompisen hans. De visste jo ikke at jeg var redd og ukomfortabel, så de lo så de skrek. Sånn er det med brødre og deres medsammensvorne.

Jeg skrek visst i sinne til dem begge, men i dag kan jeg le, og jeg kan skjønne hvorfor de lo.

Det er mye man kan le av i etterkant, og det er bra. Det betyr jo at jeg har børstet av meg sanden, og at retningssansen er bedre enn før. Det er ikke alltid enkelt å finne retningen når man er ung og sårbar. Det er ikke alltid lett å orientere seg i vrimmelen av sandkorn og mennesker.

Jeg er fortsatt sårbar, men også sterk. 

 

Dristig som havet skulle mitt hjerte være.
Alt skal det løfte mot lyset. Alt skal det bære,
stolt og urokkelig i flo som i fjære.

– Inger Hagerup –

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg