Vi har hatt fagdag i dag. Friske og opplagte frøyværinger har tatt i mot kollegaer fra Hitra og fra Orkdalsregionen. Vanligvis er det vi som sitter og gjesper når vi deltar på kurs eller fagdager. Ikke fordi det er kjedelig, men fordi vi må reise midt på natta for å komme fram til rett tid.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag var det omvendt.

Det var noen av dem som kvalte et gjesp her og der, mens vi øyboere skjulte et smil. Nå fikk de smake sin egen medisin, selv om det ikke er deres skyld at vi alltid er trøtte ved ankomst andre steder. Det stramme kommunebudsjettet får ta skylda.

Jeg er skikkelig stolt over oss, og over den jobben vi gjør. Noen ganger må det være lov å kjenne på den følelsen. Når leger, sykepleiere, hjelpepleiere, helsefagarbeidere, diakoner, helsesøstre – og alle som ikke er nevnt – møtes, da kan vi skape magi. 

Tverrfaglig samarbeid er grunnlaget for all god pleie. Kommunikasjon og samhandling er livsnødvendig, og den som skal motta hjelp må ha hovedrollen i dette samspillet.

Selvfølgelig må det være sånn, for på seg selv kjenner man ikke andre.

Jeg tipper at vi har ett øre på hver side for at vi skal være dobbelt så flinke til å lytte. Vi har ikke fått tildelt to ører for at det skal gå inn det ene øret og ut det andre, selv om jeg innrømmer at det hadde vært praktisk noen ganger. Det hender at det går hardt utover lagringskapasiteten min, særlig når jeg grubler for mye. Da hadde det vært greit med en ventil på den andre siden av hodet. 

Da Liv Ågot ( kreft-koordinatoren i Orkdalsregionen ) spurte om jeg kunne ønske velkommen, så var svaret et krystallklart NEI. Men hun er smart denne dama. Hun vet at jeg er glad i å skrive, så da spurte hun om jeg heller kunne skrive noe.

Kunne jeg skrive noe som hun kunne lese? Ny tenkepause og nytt NEI, når jeg bare fikk tenkt meg om. 

For jeg begynte å tenke på Vilde, og på Vildestyrken, og på alle dem som ikke har et annet valg enn å møte hverdagen som kreftsyk. Det er de som er modige. Det er de som har grunn til å skjelve i knærne, og det er de som har bevrende hjerte for alt som venter dem. 

Ja, jeg skalv i knærne og hadde bevrende hjerte jeg, også. Men jeg fikk ingen bivirkninger. Det oppsto ingen komplikasjoner, annet enn at lyden forsvant et øyeblikk. Jeg fikk ingen senskader, og jeg døde ikke av det.

Jeg lever i beste velgående, og kan prise meg lykkelig over å kjenne at jeg lever. Jeg trådte langt utenfor komfortsonen, og jeg mestret det. Jeg tok bare på litt ekstra deodorant før start, sånn for sikkerhets skyld. 

Det som oppleves som dagligdags for den ene, kan være en stor seier for den andre. Jeg tror til og med at jeg tittet opp fra manus et par ganger.

Jeg brenner for lindring, eller palliasjon, som det heter på fagspråket. Jeg sa det i dag, også, at lindring er et fint ord. Det er et ord som ivaretar hele mennesket, og det er et ord som klinger godt. Det er et ord som flytter inn i hodet, og som aldri forsvinner ut av det andre øret. 

Det har flyttet inn i hjertet, også, og legger grunnlaget for mitt syn på helhetlig pleie og omsorg.

Mona og jeg er med i ressursgruppa, og vi støtter hverandre i ett og alt. Vi var så glade for denne dagen, at vi fløy avsted på lette vinger etterpå.

For hvem kan sette vinger på en stein, og hvem kan følge sporet etter en fugl i lufta?

Disse ordene lånte jeg fra Hans Børli i dag, og jeg valgte å tolke dem på min måte. Kunnskapen som vi tilegner oss  er med og rydder veien, så veien blir lettere å gå. Vi kan kviste litt, og sparke bort noen steiner, når vi allikevel går der. 

Det er det faget vårt handler om, og det er den veien hjertet mitt vandrer. 

Hun går alene, men hun går likevel ikke alene. Hun har familie og venner som er der, og hun har oss om hun vil. Vi kan være med å legge tilrette for at hun får være den hun alltid har vært. Når hun tror at hun ikke mestrer noe, så er det vår oppgave å la henne få oppleve mestring. 

Og jeg nekter å ta fra noen håpet, selv når håpet er ute. Ikke fordi jeg ikke våger å møte blikket eller sannheten, men fordi at håpet er så viktig.

Noen ganger er jeg en famlende Bambi på isen, fordi jeg er så redd for å trå feil, eller for å si noe jeg ikke burde sagt. Jeg har også lært at det beste er å være seg selv i møte med andre.

Da ender det som regel godt, samme hvordan det ender.