Tenk å være en humle i gresset. Å bare være humle i gresset. Ingen andre sorger i denne verden av kløver og blåklokker enn at vingene kanskje er litt for små til å bære meg hjem.

– Gro Dahle –

 

I går summet det av glade gjensynsglede-stemmer. Takket være en invitasjon fra Mona og Jan Erik om å bli med dem og Evita på tur i øyrekka, så ble det en helaften som vi kommer til å leve lenge på. Anne Grethe bor ikke på Frøya, men når vi treffes, så har vi masse minner vi kan mimre om. Anne Grethe er dessuten ei feiende flott dame.

Og så traff jeg ei ny og trivelig dame, nemlig dama til en gammel klassekompis. Ikke er vi gamle heller, forresten, og aller helst ikke i går. I går var vi pur og barnslig ungdom, med spilloppmakeri nok til å gjøre hele Mausen utrygg. Det var Mona som hadde regien, som vanlig.

Men først posering og Prosecco, med Klungervika som bakteppe.

 

 

Jeg er så glad for at Mona har regien, for da blir det alltid masse bilder som jeg kan bruke i bloggen min. Hun henger over ripa og tar bilder av den nydelige øyrekka vår, og hun er en mester i å være vertinne. Det er så fint her ute hos oss at det egentlig bare må oppleves. Det finnes liksom ikke ord som strekker til, men jeg kan prøve likevel.

 

 

Altså…det er blikkstille hav som glitrer. Det er sol som går ned og farger himmelen rød. Det er ærfugler som dupper fredfullt i vannskorpa, og som lager verdens merkeligste lyder. Det er en god lyd, som forteller meg at jeg er der jeg hører hjemme. Det er ørn som svever over båten, og det er tjeld som snatrer ute på skjæret. En og annen fisk vaker, og lager ringer i vannet.

 

 

Det er naust som har stått der i en mannsalder, og som sikkert kan fortelle mange historier. Det lukter tjære og sjø, og det lukter velkommen hjem. De er gjestfrie ute i havgapet. De står på kaia og ønsker oss velkommen, og de slenger gjerne ut av seg en saftig historie. De har et barskt ordforråd her ute, men så er kystfolket også et traust folkeslag, som har vært ute på vinterfiske før.

Jeg spurte ham aldri om lov til å poste dette bildet, men jeg tipper han tåler såpass. 

 

Her er vi på Kjeila Kro og Gjestgiveri, og maten smakte himmelsk. Saltfiskball og ferskfiskball er virkelig mat å lese for, om dere skjønner hva jeg mener.

Jeg synes nesten synd i han ene, som valgte å spise kjøtt i mørket. Han skulle spise ball dagen etter, så det var derfor han sto over. Jeg tror han angret seg. Kan dere se hvem det er?

( Det er mannen til venstre, han med den grå genseren. )

 

 

 

Mens vi snakker om å be, så er denne bønnen så fin. Her er en liten del av den:

Som en vektskål vipper du mellom din sorg og din glede. Bare når du er tom er du i ro og balanse. Når skattmesteren løfter deg for å veie sitt gull og sølv, vil din glede eller din sorg heve seg eller senke seg. 

– Kahlil Gibran fra Profeten –

 

Mona har fulgt meg gjennom både min sorg og min glede. Hun er like trofast og til å stole på som fyrlyktene som ligger langs leia. Det går helt fint å navigere etter henne, selv om jeg ikke alltid føler at det er like trygt og komfortabelt. Hun tvinger meg til å utfordre både meg selv og komfortsonen, og det har jeg veldig godt av.

 

 

Hun løfter meg opp når jeg er nede. og i går løftet hun meg med handmakt. Vi lo så tårene trillet, før vi trillet avgårde, og det med ei trillebår som hun tjuvlånte for anledningen. Hun satte den pent tilbake etterpå, for det er sånn hun er. Hos henne varer ærlighet lengst, selv om hun noen ganger faller for fristelsen.
 

Vi tjuvlånte ei trapp, også, og da følte vi oss litt sånn som før i tiden. Den tiden da vi ringte på ei dør, for så å stikke av. Eller da vi sto som sild i tønne inne i en telefonkiosk, for den som vet hva det er, mens vi ringte rundt i bygda og terroriserte eldre mennesker. 

Det var spennede og skummelt, og det var en sann fryd, særlig når vi ringte på hos noen som var dårlig til beins. Da følte vi oss ekstra rebelske.

 

 

Det er ikke mange mannfolk å skue på disse bildene, men vi ser dem selv, fra vårt eget perspektiv. Fire flotte mannfolk, som er galante når de selv vil. Jeg vet ikke, men jeg tror at alle fire er fornøyd med det de ser. Det gjelder nok dem, også. Jeg tror at de liker oss akkurat som vi er.

 

 

Det er noe av det beste med å være så voksen som det vi er nå. Vi tør å være oss selv, så får de ta det de får og det de har. Take it or leave it.

 Aldri i verden om jeg prøver å være en annen enn den jeg er,for det kjenner jeg at jeg ikke klarer. Det ser heldigvis ikke ut som om om han har tenkt å forsvinne med det første, og glad er jeg for det.

 

 

Mine vinger er litt for små til å bære meg hjem. Jeg har nettopp tatt båtførerprøven, og bestått den med glans, men det er også alt. Det er noe helt annet å styre ei skute. Det får holde at jeg står støtt ved roret i mitt eget liv. Det er ikke alltid jeg står støtt, men det hjelper å sette sjøbein. Og det hjelper å ha fyrlykter som viser vei, og som lyser i mørket.

Fyrlyktene har forskjellige egenskaper. De blinker med forskjellige karakterer. Akkurat sånn er vennene mine, også. Jeg gjenkjenner dem på tegnene de gir, og jeg jeg bruker dem aktivt for å slippe å grunnstøte. Det hender vel at jeg går på grunn, men da venter jeg bare på floa.

Eller jeg får hjelp til å dra skuta utpå igjen. Det er det man har venner til; vi hjelper hverandre, og vi gir hverandre latter og fine stunder.

 

 

Evita er ei smekker dame. Til sommeren setter hun kursen mot Nord, og jeg håper vi møtes der.

Hun farer med dyrebar last, for hun har venninna mi ombord. Pluss en skipper, som skal holde styr på to damer.

Jøye meg…dette er ikke skipperen. Dette er innehaveren av Supen Pøbb på Bogøya. Han sørger alltid for at gjestene trives, og hos ham spurte jeg om tillatelse til å poste et bilde. 

Det er atmosfære her, og han har skjønt det. Når jeg må feie flisene etter banket tørrfisk av bordet, da er jeg hjemme. Sånne fliser er ikke søppel, men sjarm.

Selv for ei som ikke liker tørrfisk.