Mental helse

 

Våren er så ven og vakker, og jeg vil gjerne at den skal være det. Den er sterk og skjør på samme tid. Jeg vil gjerne ha like lyse tanker som omgivelsene, men sånn er det ikke. Sola setter meg og mitt liv i et annet lys, og den avslører hundehår i hver en krok. Samme hvor mye jeg jobber for å ha det strøkent rundt meg, så går det bare ikke. 

Det meldes om høytrykk i hodet. Ikke et sånt høytrykk som gir varmt vær, men et sånt høytrykk som gjør skade på omgivelsene. Jeg blir sinna som en veps, eller like frustrert som en veps som ikke finner veien ut. Heldigvis er det ingen som setter et glass over vepsen, sånn at den ikke får luft.

Jeg blir kjempesliten av alt dette.

 Når jeg er på butikken så myldrer det av våryre mennesker som er opptatt med å kjøpe blomsterjord, blomsterpotter og blomster, eller impregnert materiale til den nye plattingen som de har planer om å legge. Den fine plattingen som blomstene skal blomstre på. De vakre blomstene som alle har forventninger til. De har ikke et annet valg enn å vise seg fram for hele verden. I tillegg så fyker det knallgule menn og kvinner rundt øya på sykkel akkurat nå. De ligger i hardtrening for å slå rundetiden fra fjorårets Tour de Frøya.

Alle er så flinke.

Det er visst nå det gjelder. Selv har jeg planer om å være sykepleier på hjul den dagen. Jeg vil sitte bak på en motorsykkel og være reddende engel, i tilfelle noen skulle behøve en. Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert. Da kan jeg se og føle på stemningen rundt løypa, samtidig om jeg kan kombinere myke verdier med hestekrefter. Jeg håper at ingen får bruk for en sykepleier, og jeg er usikker på at om det er godt for helsa mi og sitte der bak.

Det jeg vet, er at det ikke er godt for helsa til mamma om hun får vite at jeg har sånne planer. Det bryr jeg meg ikke om, for jeg er 48 år.

Hos meg fyker det svarte og gule veps rundt i hodet, sånn at jeg fysisk kan kjenne kaoset der inne. Bittesmå ting kan plutselig velte et stort lass, og bagateller blir til verdensproblemer. Jeg vet jo at jeg ikke har virkelig store problemer, men akkurat nå så vet jeg det ikke.

Fint da, å ha en hund som kikker hengivent på meg, og som rekker tunge til mine tullete tanker. Hun ga meg bokstavelig talt drahjelp i kveld. 

 

 

Jeg vet at naturen gjør meg godt, så da ble veien kort fra tanke til handling. Natur er mental helse, og den ligger bare der og venter på oss. Vi kastet oss i bilen og kjørte til Hitra, med Margrethes Minde som mål. Det var kveldssol og fuglekvitter, og vi var nesten helt alene. Den eneste vi møtte var en hoggorm, som lå midt på stien og freste oss velkommen til øya. Jeg rakk ikke å bli redd, for jeg er heldigvis ikke redd orm. Jeg rakk heller aldri å invitere med noen andre på tur, for det finnes dager der jeg har det best alene.

Jeg pleier ikke å jogge, men det var så mange tanker å springe fra at jeg klarte å løpe hele veien, og begge veier. Jeg løp fra mine indre vår-demoner, og kunne rekke tunge til dem etterpå.

De ligger igjen på Hitra, og det er helt greit. Jeg håper de er like søkk vekk som ormen var da vi sprang tilbake til bilen. Vi så den ingen steder, og jeg er vanligvis flink til å sette livet mitt i perspektiv.

Bare ikke når våren kommer. Det er nesten så jeg kjenner meg utakknemlig, for jeg vet jo innerst inne at jeg er heldig. 

 

Jeg elsker naturen, og jeg elsker poesi og andre ord. Begge har mye klokt å fortelle meg, og begge forteller meg at jeg aldri er alene. Så lenge jeg har naturen og ordene, så har jeg alltid noe jeg kan stole på. Jeg vet at naturen kan være nådeløs, og jeg vet at det finnes nådeløse ord. Det er derfor jeg bærer så stor respekt for dem begge, og går dem i møte med hele mitt hjerte.

Og så har jeg verdens beste hjertevenn i Milla. Hun sier aldri nei til å dele opplevelser med meg. Jeg er aldri alene når jeg er sammen med henne.. Hundehår kommer heller aldri alene, men når høsten kommer så ser jeg dem ikke like godt. De er der, men jeg har ikke vondt av det.

Tankene er der da også, men aldri på samme måten. Når høsten senker sin lune kappe over skuldrene mine, så er jeg og tankene mine venner.

Når lufta blir klar, og høsten pynter seg, det er da jeg har det best. Jeg er septemberbarn og høst-kvinne, og det er til å leve med.

 

Deilige høst. Min sjel er viet til den, og hvis jeg var en fugl ville jeg fly over jorden på jakt etter kommende høster.

– George Eliot –

 

1 kommentar
    1. Hvis du blir mye sinna som en veps, så sjekk stoffskiftet ditt 🙂 Og andre hormonelle greier. De bruker å trigge oss. Og hvis det kan være en trøst så er det ikke en blomst ute hos meg 🙂

Siste innlegg