Fotografen

JIPPI! Jeg fikk JA.

Jeg føler meg heldig og priviligert som har fått låne disse bildene. Fotografen heter Jan Egil Eilertsen, og han er en sann mester i å fange øyeblikk. Han har copyright på alle bildene, så ikke fall for fristelsen til å knabbe dem. Nyt dem heller.

Jeg skal iallefall tolke dem på min måte, med mine ord og med noen lånte ord.

 

Denne svartmeisen ser uredd og målbevisst ut. Jeg tror at det er stjerten på hodet som gir den dette draget av mot og styrke. Den ser ut som en vinterens vokter, som er villig til å ofre alt for å berge seg og sine gjennom en kald årstid. 

Det er sånn jeg føler meg av og til. Jeg er alltid villig til å kjempe for mine barn, om de behøver at jeg gjør det. Heldigvis har jeg vært med og lagt et grunnlag som gjør at de står støtt på egne bein, men man kan aldri vite. 

Det har livet lært meg.

 

Ørna. Den mest staselige av dem alle. Jeg blir målløs av beundring over vingespennet og kraften som bor i denne fuglen. Det er mye ørn på Frøya, men jeg blir like andektig hver eneste gang jeg ser den. Den er mektig og flott, og så veldig fin i fargene. Fjærene bærer høstfarger; det er sikkert derfor.

I fjor fant vi et ørnereir, og det har jeg aldri opplevd før. Vi snek oss forsiktig dit noen ganger, og fikk oppleve at eggene ble forvandlet til pjuskete og stygge ulldotter, som deretter fikk vingeprakt og kraft i blikket, og mot nok til å eie hele verden. Det er den følelsen jeg får når jeg beundrer dem på avstand, at de har vunnet både kongsdatra og halve kongeriket. Eller kanskje hele. De svever over oss, og følger våkent med på hver minste lille bevegelse nede på jorda.

Jeg tror at de er fornøyd med det de ser. Det er sikkert derfor det er så mange av dem her ute, og jeg skjønner dem godt.

Frøya er en perle.

 

 

Jeg ser øya på min måte, men er så glad for at Jan Egil fanger disse bildene som jeg bare har i hodet og hjertet. Skjønt, jeg tror at bildene som jeg bærer med meg er like varige som disse, for dem har jeg jo alltid med meg. Det er derfor jeg er så mye ute; jeg samler perler til verdens fineste perlekjede.

Jeg har et flunkende nytt og vanntett kompaktkamera, som jeg kjøpte i fjor, men det er fortsatt ubrukt. Det er typisk meg. Jeg er litt engstelig for å ta i bruk noe som jeg ikke kan å bruke, selv om det sikkert er enkelt i bruk.

 

Akkurat nå så leser jeg boka ” De usynlige” av Roy Jacobsen. Der falt jeg for en setning: ” Horisonten er antagelig det viktigste de har her ute, den vibrerende synsnerven i en drøm, selv om de knapt legger merke til den og heller ikke gjør noe forsøk på å sette ord på den. “

Vakkert sagt.

Jo, jeg legger merke til den. Jeg prøver også å sette ord på den, men jeg tror at de som levde her før oss var mer nøkterne og ordknappe. Havet var livberging, og ikke blikkstille øyhopping. Horisonten bare var der, som en ramme rundt hverdagen deres.

Takk for horisonten, og takk for hverdagene.

 

 

Jeg er glad i naust, og skulle gjerne ha hatt et selv. Vi får se hva tiden bringer. Akkurat nå så har jeg bare bestått båtførerprøve, men ingen båt og intet naust og ingen sjømann. Heldigvis kjenner jeg en mann som deler mine drømmer om havsutsikt. Det er lov å drømme seg bort, og det gjør jeg alltid når jeg ser en sjøbod.

Jeg har alltid hatt denne dragningen mot havet, og jeg likte å høre historiene som farfar fortalte. I et jentesinn så var det romantisk og idyllisk, men nå vet jeg at hans historier var deres beinharde hverdag. Jeg trøster meg med at de sikkert hadde sine romantiske og idylliske stunder, han og farmor, og helt sikkert med lyset av. Det er nok dem jeg har arvet blygheten fra.

Farfar jobbet på Notbøteriet, og noe av det beste vi visste var å leke der inne. Mannfolkene bøtte garn, mens vi barna lekte gjemsel. Vi hadde til og med hoppbakke der inne. Lukta av tjære minner meg alltid om en lykkelig og sorgløs barndom.

Hjemme ventet alltid trygge og gode forkle-farmor med påsmurte brødskiver eller nystekte vafler. Det var en barndomsdrøm, så lenge det ikke var geitost på brødskiva, eller vafler laget med rogn. Pføy!

Sorgene var liksom ikke større enn det, der vi spratt på lette bein mellom notbøteri og farmor-favn.

Da vi ble eldre så var spenningen en annen, for da var den til å ta og føle på. Hver fredagskveld la vi veien om naustene, og mange har fått sitt første kyss der.

Bortsett fra meg, sikkert, fordi jeg var dødsens sjenert. Jeg lot alltid sjansen gå fra meg, og det prøver jeg å ta igjen nå, selv om det aldri blir helt det samme.

Det passer seg ikke å snike seg ned til et naust i en alder av 48, selv om det egentlig alltid passer, og selv om det egentlig aldri er for seint.

 

 

Sjøhusene er både værbitte og vakre. De kan skinne i gull, også, på en god dag. Akkurat som oss mennesker. Det er dager der jeg titter på speilbildet mitt og ser ei sliten og musegrå dame, som ikke vet hva utstråling er. Andre dager gnistrer det i grønne øyne, og kinnene er røde av forventning. På sånne godværsdager så eier jeg verden, akkurat som ørna. Da er hele verden pyntet til fest.

 


 

Sårbare egg som har livet foran seg, om ikke mink eller menneske tar dem. Jeg vet at mange elsker måsegg, og at de er en uimotståelig fristelse for minken.

Det er sånn livet er, og dette er et godt bilde på lille meg i verden. Vi kan bli såret, og vi kan såre andre. Vi kan vandre trygt gjennom dagene, eller vi kan bli rammet av en krise eller en katastrofe. Ingen av oss vet hva morgendagen bringer, så da gjelder det å fange disse små øyeblikkene som naturen og livet gir oss.

 

Alene i verden, men samtidig omsluttet av en himmel full av sanseinntrykk. Denne fuglen virkelig SER, og det er det alt handler om. Se naturen og se hverandre. Et hei og et blikk, et smil og et fint ord med på veien. Det koster så lite, og det koster heller ingenting å ha øynene med seg. Det koster sikkert mye å ha et kamera med masse spesialutstyr, men en hobby skal man ha. Hobby er avkobling og glede, og det betyr å drive med noe som på en måte blir altoppslukende der og da. En tilstand der vi glemmer alt rundt oss for en stund, sånn at vi bare er tilstede. 

Slik som denne vesle fuglen gjør. Den er årvåkent tilstede, ser det ut som.

 

 

Jeg tror ikke at et bilde kan erstatte den følelsen som hvert enkelt øyeblikk gir, for det er en blanding av så mye. Hørsel og syn, smak av ramsalt sjø eller en regndråpe på tunga. Det er heller ikke kameraet som har skylda for blinkskuddene, selv om bildene helt klart blir bedre med et godt kamera. 

 

Her er noen ord av Hans Børli som jeg synes passer godt til deg, Jan Egil:

 

En blomst blir blomst

et strå blir strå,

fordi du stanset opp

og så.

 

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg