Der fødtes i oss en visshet,

frihet og liv er ett,

så enkelt, så uundværlig

som menneskets åndedrett.

– Nordahl Grieg –

 

 

I kveld byttet vi ut dressbukse og bunad med Bergans og Helly Hansen. Jeg trives egentlig best sånn, selv om det er stas å pynte seg for Grunnlovsdagen og hverandre. 

Vi kjørte til Titran, som i mine øyne er Frøyas hjerte. Det er mye krigshistorie her ute, og for meg som aldri har opplevd krigen, så er det litt rart å gå her og tenke på det. Det blir nesten litt uvirkelig, og veldig ufattelig. 

Her ser dere Stabben Fort, en 17.Mai-kveld i 2016.

 

 

Og her har jeg klatret til toppen av fortet, mens dere kan se Sletringen Fyr i bakgrunnen.

Dette er en selfie som er tatt på historisk grunn.

 

 

Nå oser det fred her ute ved havet, som om ingenting har skjedd. De eneste vi møter er måkene, og eggene deres.

Vi lar dem ligge i fred.

 

 

Selvfølgelig lar vi dem ligge i fred, for hele denne dagen handler jo om det. Jeg nekter å smake på denne delikatessen likevel, så det koster meg egentlig ingenting. Dette er også Nordahl Grieg sine ord:

 

Langsomt ble landet vårt eget,

med grøde av hav og jord,

og slitet skapte en ømhet,

en svakhet for liv som gror.

 

Vi er enige der, han og jeg. Jeg kjenner også denne ømheten og svakheten for liv som gror. Jeg har heller ikke lyst til å gjøre en flue fortred, selv om jeg slår dem ihjel så fort de kommer i hus. Fluene, altså. De blir aldri mer enn døgnfluer om de kommer hit.

Jeg kjenner heller ingen spesiell ømhet for potteplanter. Bare orkideer, for de er lette å ha med å gjøre. Min kjære datter, derimot, verner om alt som spirer og gror, og tar vare på hvert minste lille skudd. 

 

 

Vi har spist mye godt i dag, men den kaka vi spiste ute var likevel best. Maten smaker alltid bedre ute, og spesielt med en sånn utsikt som den vi finner på Titran. Det finnes ikke en restaurant i verden jeg kunne tenke meg å bytte bort sånne enkle opplevelser mot.

Jeg mener det.

 

Heldigvis er vi mennesker forskjellige, og uheldigvis er det mye krig i verden, også i dag. Jeg har et åpent sinn for det meste, og havner rett som det er i diskusjon med min datter. Hun er mer bastant i sine meninger, og jeg vet at hun aldri blir Integreringsminister. Jeg vet også at hun kan forandre syn på mye etterhvert, for når man er 20 år så har man svaret på alt. Jeg er stolt over at hun har egne meninger, og solide refleksjoner, og det irriterer meg at jeg er dårlig til å diskutere.

Selv når jeg vinner, så føler jeg at jeg har tapt. Kanskje jeg tar feil når jeg hevder at jeg er mer tolerant og inkluderende enn det hun er?

Hun er uansett verdens beste og tøffeste datter.

 

 

Unnskyld Ordfører Berit, men i dag så er det russepresidentene som får min stemme, og spesielt Emma. Det er lenge siden jeg har hørt en så god tale. Den var morsom og rørende, og gikk rett til hjertet. Jeg tenkte å gå hjem før talene begynte, fordi jeg frøs så forferdelig, men jeg er glad jeg ikke gjorde det. Tusen takk for ordene som du ga oss, Emma. De varmet.
 

Jeg vil oppsummere denne fine dagen med noen ord av Hans Børli. De handler om fred.

 

Freden er

en småfugl, ei linerle

som flyr duppende

til og fra

med strå i nebbet.