Om jeg ikke akkurat sprudler selv for tiden, så sprudler det alltid over av ord. De vil bare ut, og det må de selvfølgelig få lov til. Jeg har ikke godt av å stenge ordene inne, for det gjorde jeg alltid før.

 I går kveld spiste vi vafler og gulrotkake på Titran, før vi tok en avstikker til Kvistalykta. Det har jeg aldri angret på.

Noe så fint. Hav og himmel går i ett, og jeg er i ett med naturen.

 

 

Det var blikkstille og pastellfarget, sånne farger som det egentlig er umulig å gjengi på bilder. Jeg skal dra tilbake hit når det stormer, og se på bølgene som bryter land, for havet er fascinerende uansett vær.

 

Han hadde flaks som tok med kikkert, for det var ei nise som lekte rett utenfor, midt i linsa. Sånne ting man må ut for å se, og som er dyrebare hverdagsøyeblikk.

 

Mulig jeg sliter litt psykisk akkurat nå, men jeg tåler at noen tar bilder av meg, og det gjorde jeg aldri før. Jeg har lært meg teknikker for å holde meg flytende i forhold til selvbilde og speilbilder, og det er en stor seier. Det er noe av det beste som har skjedd i løpet av de to siste årene, og det har ikke kommet av seg selv. Det handler om beinhard mental trening, og jeg kan aldri slutte å trene. Det hjelper å si fine ting til seg selv, sånn at jeg kanskje begynner å tro på ordene. Det hjelper med åpenhet, og jeg har stor nytte av å skrive ned tankene mine.

Jeg tror at jeg har funnet en fin balansegang. Jeg velger åpenhet, men jeg deler ikke alt. Jeg deler akkurat passe til å vite at det er mye dere ikke vet om meg.

Og sånn vil det alltid være.

 

 

Det handler om å respektere at vi kommer i alle farger og fasonger. Noen skriver og andre prater. Noen er svake der andre er sterke, og de svakeste er kanskje sterke likevel. Du kan velge å lese, og du kan la det være. Du kan synes at det blir for mye, mens andre aldri får nok. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

Jeg vet at andres åpenhet har hjulpet meg, og da kan kanskje min åpenhet åpne en dør hos andre.

Jeg håper det. Og jeg er veldig glad i poesi.

 

Nå er du. Her og nå.

Det er nå du sitter i cockpiten

og har ansvaret for at jorda når fram

til neste generasjon.

Det er nå du kan slå i bordet 

og si hva du mener. Det er nå

du kan lese gressets lette kursiv i vinden,

trærnes eldgamle stavelser og dyreblikkets

mening om justismord.

 

Ja, her og nå. Det er nå

minstejenta puster godnattkysset

på kinnet ditt. Det er nå

du står på fyrdørken og kan skufle

venners ord, morgenlys og nytraktet kaffe 

innunder kjelene

så det damper og går.

 

Vent ikke på drømmen om i morgen, kamerat.

Sleng lassoen din rundt hornene på den,

hal inn

og hiv den overende.

Det er nå du har sjansen. Her og nå.

Bare her og nå.

– Kolbein Falkeid –