Tid til ettertanke

 

I går møtte jeg møte ei klok gammel dame som fikk meg til å trekke pusten helt ned i magen. Jeg pustet bare et stykke ned, og det er ikke godt nok. Hun klappet på rullatoren sin – som hadde et fint sete i midten – og sa at jeg burde sette meg nettopp der, og nyte livet en stund.

Og sola. Jeg lukket øynene, og kjente varmen fra både sola og henne.

Jeg hadde disse ordene i hodet i dag, også. Kloke ord, fulle av omsorg. Det passet ikke for noen å bli med på tur akkurat i kveld, men jeg klarer meg heldigvis fint alene. Noen ganger er det helt nødvendig, for da slipper jeg å prate om vær og vind, eller om viktige saker. Det er ikke alltid jeg orker å lytte, selv om jeg egentlig er en god lytter. Noen ganger er stillhet nok, og uendelig godt.

 

 

 Jeg hadde utsikt helt til Sula og Kya, og til andre vakre pletter på jorda, samtidig som jeg spiste brødskiva mi. Det kaller jeg lykke.

 

 

Det er ikke sant at jeg var helt alene, for Milla er alltid med. Jeg ser at hun har det fint, og vi er heldige med hverandre. Begge liker å være ute, og ingen av oss slipper folk særlig tett på.

Bare noen få. Men da, når de først har sluppet inn, da er de der. 

 

 

Det tok noen dager før jeg klarte å skrive dette, men se på denne veska. Den fikk jeg av Ellen. Henne har jeg sluppet tett på, og jeg vet at det er gjensidig. 

Hun vet at jeg liker ugler, og hun vet at jeg hadde beundret ei ugleveske. På en helt vanlig dag så ble den plutselig min, og da var ikke dagen så vanlig lenger. Jada, tårene skvatt, og vi vet begge hvorfor. Vi har delt så mye, og dette er ikke bare ei veske. Den er så mye mer enn det, og den rommer så mye av alt.

 

 

Stein for stein bygger jeg opp livet mitt. Noen ganger raser alt sammen, og da må jeg begynne på nytt. Fundamentet må være solid nok til å tåle vekta av det som kommer etter. Først da kan jeg nyte utsikten, og sette pris på horisonten. 

 

I mellomtiden samler jeg på små lykkestunder, for disse stundene er med og bygger min varde. En kopp kaffe med ren poesi til, og helt alene. Det har aldri skjedd før, at jeg har våget å sitte alene på kafe, men det gikk takk og pris helt fint.

 

 

Overraskelsen og gleden i øynene til ei gammel dame da jeg sa ja takk til kaffepause hos henne. Og gleden i mine øyne da hun tok fram vaffeljernet. Røra sto allerede i kjøleskapet og ventet, i tilfelle noen skulle si ja.

 

 

Vi må tro  på hverandre. Vi må aldri tenke at de små ting er for små, for alle disse øyeblikene er jo byggesteiner i livet vårt. Og det er fint å fly litt utenfor fellesskapet av og til, selv om det er vondt å være hjelpeløs. Vinden puster den tilbake til de andre, når fuglen trenger varme og omsorg.

Sånn er det for meg. Jeg har venner som henter meg inn, men som også gir meg rom til å teste vingene mine.

 

 

Barn, ikkje le av den fuglen 
som flaksar så hjelpelaust av stad. 
Vinden har skilt han frå dei andre 
som flyg over havet i ei jamn, tett rad.

– Haldis Moren Vesaas –

3 kommentarer
    1. Du hjelper mange med og skrive så ærlig om livet Tove 😀 Fortsett med det😀Ha ei riktig god helg 👍

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg