Sykepleieren

 

 

Mange tenker at det å være sykepleier i distriktene er kjedelig og litt annenrangs. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men det har liksom mindre status ved seg enn å jobbe på sykehus. Jeg kunne ikke vært mer uenig.

Vi behøver hverandre. Vi behøver dem, og de behøver oss. Vi skal gjøre det beste for pasienten og brukeren av tjenesten samme hvor vi er, og det tror jeg at vi gjør. Fordelen med å jobbe på ei sykehusavdeling er at du blir spesialist på ditt område, samtidig som du har prosedyren i fingrene. Vi behøver spesialistene.

Fordelen her på øya er at vi er allsidige og selvstendige, og så har vi mye bedre utsikt enn dem .Ingen hvite vegger her, Vi må kunne litt om alt, og det er ikke lite. Legen eller annet helsepersonell er ikke bare en nødknapp og seksti sekunder unna når det smeller. Da må vi bare ta ansvar, og det synes jeg er spennende. Av og til for spennende.

Denne helga var jeg iallefall spent, for jeg skulle gjøre noe som jeg aldri har gjort før. Jeg skulle være sykepleier på to hjul, i stedet for fire. Jeg synes det var stas, for jeg slapp heldigvis å lappe sammen syklister.

Tour de Frøya er folkefest, og jeg nøt touren. Jeg satt bak på motorsykkelen og vinket til publikum, litt sånn som dronninger gjør. Jeg innrømmer gjerne at jeg var stolt sykepleier, og jeg tipper at Siv kjenner seg igjen i akkurat det.

 

 

Uheldigvis har jeg ingen bilder fra sykkelsetet, for det glemte jeg i farta. Farta var heller ikke stor, så vi fikk virkelig sett oss rundt. Så mange kreative og artige påfunn at det måtte være en fryd å sykle, selv om vi så at mange slet i motvind. Jeg fikk lyst til å strekke ut ei hand og hjelpe dem opp de tyngste bakkene, for sånn tenker en sykepleier.

 

Her ute ved havet er vi født kreative. Vi hadde en bil for lite her om dagen, og jeg måtte ut for å ta blodprøve av ei dame. Den løste vi fint. 

Jeg fikk en hjelpepleier til å tråkke meg dit. Ikke fordi hun er hjelpepleier, altså, for hos oss eksisterer nesten ikke profesjonskamp. Det bare passet seg sånn, og det ga oss begge et løft i hverdagen. Sånne øyeblikk må vi skaffe oss selv, for frynsegodene sitter ikke løst i kommunal sektor. Vi stjeler sånne øyeblikk, og hever lønn for det. Det skulle bare mangle, for dama ble fra seg av begeistring da vi kom syklende på besøk. Det ble et litt annerledes besøk for henne, også, henne som vi er til for.

 

 

Sol ute, sol inne, og for meg som ikke liker hodeplagg så var dette utenfor komfortsonen. Det er litt stivt det smilet der, nesten litt kunstig, men det kunstige forsvinner så fort jeg kaster hjelmen. Jeg vil være en ekte sykepleier, og en ekte sykepleier smiler ikke sånn. 

Jo forresten, det hender, for jeg har visst et alt for tydelig kroppsspråk, mer som en åpen bok.

Heldigvis liker jeg bøker.

 

Dette er også et bilde på sykepleieren. Hun som innimellom behøver å være i fred med sin vårmelankoli, men som samtidig er full av forventing. Hun som reiste frivillig alene til Ulvøya på Hitra, fordi det er så fint der. Alene med hund, og da er hun aldri alene.

 

 

I dag var det en sånn morgen der det lukter sjø i lufta. Det er den beste lufta og lukta jeg vet om. Det er ikke likedan bestandig, men noen dager bare kjenner jeg det med en gang jeg åpner ytterdøra. Frisk og ren sjøluft som gjør det lettere å puste med magen. Jeg kjenner lukta, og jeg kjenner at jeg behøver den.

Stien rundt Ulvøya er veldig fin, og det beste med den er at jeg kan gå på svabergene helt nede ved havet. Det er sånn jeg liker det. Det er så beroligende å høre på sjøen som klukker inn mot land, og det er godt å hvile øynene på alt det blå.

 

 

Ulvøya er full av utkikksplasser og artige stedsnavn. De har ordnet det så fint for oss, hele løypa rundt. Den er godt merket, og du finner alltid en benk å hvile beina på, eller ei trapp som gjør veien lettere å gå. Noen steder er det litt mer vrient. Å hoppe fra stein til stein hengende etter ei husky-frøken er ikke bare lett. Det krever balansekunst og konsentrasjon, og likevel går jeg noen ganger på trynet. 

 

 

Hun har liksom ikke tid til å vente, for det kan jo være noe spennede rundt neste sving. Det vet man aldri, så det er bare å henge på. Hun lærer meg stadig å leve i nuet, og hun lærer meg å være nysgjerrig på livet. Tenk så fint det er å være hund. Når vi kommer hjem får hun maten servert, og kan ta verdens lengste middagshvil, gjerne helt til i morgen, om det er det hun vil.

Ikke rart hun smiler.

 

 

” Det er en kveld for en sang, tenkte Snusmumrikken. En vise som skal ha en del forventning i seg, og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv. “

– Tove Jansson –

For jeg fant tid til en kveldstur sånn helt på slutten av dagen.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg